Bigbang-nostalgi

Litt spontant ble jeg med på Bigbang-konsert på Operataket på torsdag.

For fem år siden dro jeg på Bigbang-konserter så ofte jeg kunne, og de spilte overalt, så det ble en del konserter etterhvert. Jeg tror jeg har sett dem nærmere tjue ganger. Jeg hørte på Bigbang på fest, på biltur, på trikken og overalt ellers. Etterhvert har interessen roet seg til et mer normalt nivå, jeg synes de nyeste platene er middels, og jeg farter ikke lenger Østlandet rundt for å se dem en gang til. Gjort det før, kjenner greia nå. Har kommet videre.

Og selv om det er lenge siden jeg var på toppen av mitt kjærlighetsforhold til Bigbang, så er det fortsatt noen av de gamle låtene som tar tak i meg, drar meg tilbake til alle følelsene jeg har følt mens jeg hørte dem og elsket dem intenst, og jeg kjenner meg igjen. Igjen og igjen. Det slår ikke feil. For meg er det magisk.

Det hjelper såklart også på den lett ekstatiske følelsen at Grenien stagedivet i Oslofjorden og at vi stakk backstage etterpå og hilste på bandet. Sukk.

En gang blodfan, alltid blodfan.

Late dager

(fra noens tumblr. marias, kanskje)

- sommerhund og Anna Gavalda under epletrærne i hagen
- yoga for seg selv
- sol sol sol
- utepils på Grünerløkka
- rolig rusling i Oslos gater
- frappé på Kaffefuglen (herregud, det er så godt. Fløte, ass!)

Dessverre er kameraet mitt på kamerasykehuset de neste ukene, så dere får bare se for dere hvor fint det er.

Vennskap

cognac / jordbær med dumplings (life-changing experience) / fineste adeline / dattera til hagen

Sånn skal det være

- blå kombisykkel med rødvin i kurven på styret
- frappé i designglass
- ny notatbok fra Trondsmo
- en fin sang i hodet
- å sykle gjennom Frognerparken
- ingen planer fremover

Det er sommer. Det er Oslo, det er Kaffefuglen og mammas gamle kombisykkel. Herregud så fantastisk.

Frognerparken, je t´aime

Noen ganger hopper jeg i det. Forrige uke fikk jeg spørsmål om jeg ville jobbe et par dager i Frognerparken med noe festivalgreier, mot en pen sum penger. Arbeid: litt uvisst, men det innebar gjerder og litt diverse organisering. Eneste haken var at festivalen gikk av stabelen samtidig som min siste eksamen. Etter litt overveing, kom jeg frem til at jeg trengte penger mer enn studiepoeng, at jeg var bedre forberedt på festival enn eksamen uansett, så jeg dro til Oslo mens resten av klassen slet seg gjennom pensum i hurtigtempo.

Fire dager i Frognerparken. Fire dager med støv, sol, shorts, fine folk, gjerder, strips, fjas, smoothies, lite søvn, bord, polakker og scene. Fire dager som kulminerte i en finfin festivaldag som endte i en fabelaktig fest med så mye champagne som jeg aldri har sett før. Gratis. For de som lurte på hva jeg gjorde mens de andre i klassen min hadde eksamen i Arkitekturens teori og historie A.

Tilbake i Trondheim for å pakke før jeg kommer hjem permanent på onsdag. Og selv om solen skinner i gresset ved Elbygget, er det ikke det samme som Frognerparken. Åh, Frognerparken, jeg kommer tilbake snart, og jeg skal ta med pledd og jordbær og gode venner og tilbringe hele dager med deg, jeg skal drikke øl og grille og le av historier fra året som har gått med deg, jeg skal ligge under trærne og lese bok og høre på musikk og jeg lover å være med deg så mye jeg kan, helt frem til august.

Jeg tror vi kommer til å få det strålende i sommer. Du og jeg, Frognerparken, du og jeg.

Siste trikk mot sentrum

Slår aldri feil når det kommer til god humor for oss mindre drita en fredagskveld.

Gutt med eplecider og pubertalt fjes: "Skål da!"
Jente med glitterstrømpis: "Neei."
Gutt: "Åååh, du skal ikke ut?"
Jente: "Nei du, jeg skal hjem til kjæresten min."
Gutt: "Jeg kan bli med jeg!"
Jente: "Til kjæresten min? Du tror ikke det blir litt rart?"
Gutt: "Nei nei, vi blir bestiser vi to, vett."

Gutt med rød dynejakke til to jenter som ikke har begrenset seg på foundationbruken: "Jeg tipper dere to er kjærester på Facebook... skriver en blogg sammen hvor dere skriver om klær og gutter og sånn... og at dere er født i 1993"
Jentene: "Fnisfnisfnis, JAA!"

Julefestivalen 09

16. desember: St. Helen @ Brukbar (Trondheim)
18. desember: My Little Pony / Little Hands of Asphalt / Koret @ Parkteateret
19. desember: Go Fandango / Hiawata! / Cold Mailman @ Revolver
20. desember: William Fitzsimmons @ Garage
1. januar: Moddi / Therese Aune / Einar Stray @ Månefisken

Vil du være med, så heng på!

Øya 09: Kärlek och musik

På to intense dager på besøk i Oslo for å gå på Øya, har jeg opplevd mer enn jeg gjorde på to måneders ferie i Oslo.

Øya er... gamle venner fra Oslo, Trondheim og Berlin, det er den gode musikken jeg visste om og den gode musikken jeg oppdager, det er band man kanskje ikke hadde trengt å se, det er gode minner fra tidligere festivaler, det er pappglass med øl og økologisk mat, det er ivrige regnskurer og allværsjakke eller det er sol og Ray-Bans, det er nachspiel med vinyl, det er teknikerbekjentskaper, det er fine samtaler om arkitektur, det er kjole og Converse, og det er å se utover Oslo fra Stratos mens Ladyhawke spiller i bakgrunnen og man tenker at nå har jeg det sykt bra.

Working Class Hero, del 7

For å ikke snakke om det aller beste:

Ti minutter før jeg skulle gå hjem igår, ringte det en fyr som ville ha assistanse, men som ikke hadde dekning. Han ble rasende, på gebrokkent stavangersk, og forlangte å få tilbake pengene for medlemsskapet sitt snarest siden han ikke har fått det han har betalt for, blablabla. (Les villkårene dine!)

Jeg hørte på klagingen hans en stund, før jeg svarte, rolig og tydelig: "Beklager, men hvis du vil diskutere medlemsskapet ditt og eventuelt melde deg ut, må du ta kontakt med Medlemsservice på mandag. MANDAG."

Da er jeg long gone, for å si det sånn. Frihet smaker best når den føles så fortjent som nå!

Working Class Hero, del 6

Siste dagen. Aller siste dagen.


Og det er så stille. Det er fredag kveld, ingen ringer, ingen av de jeg har hengt med i hele sommer jobber, så jeg sitter her da, med tre fremmede. Orker ikke begynne på en ny "sååå... hvor lenge har du jobbet her da?" "Studerer du til vanlig eller?" og de samme svarene "Arkitekt ja... da er du mye på Operaen da, kanskje. Hehe." Jeg venter på den Vanskelige Telefonen som alltid kommer rett før du skal dra, som er nødt til å bli Ekstra Vanskelig idag siden det er siste dagen.

Alt i alt vellykket jobbing, fine folk, gratis frukt og penger jeg nesten ikke har rukket å bruke. Inntil jeg gjenoppdaget PayPal-kontoen min for noen dager siden. Så snart fylles postkassen min opp med de fineste ting fra Etsy!

Klar for Trondheim på mandag, Øya på onsdag og første helg hjemme på to måneder på fredag.

Typisk Oslo

På cafe. Måtte bare tegne litt. Eller skrive opp en sang.

"Working" Class Hero, del 5

Sommer gjør meg så herlig uproduktiv. Skal jeg på jobb rundt 15, kan du banne på at jeg ikke får gjort noe særlig før den tid. Jeg kunne gått på Arkitekturmuseet, Stenersenmuseet, DogA, Henie Onstad, Astrup Fearnley osv, slik det står i boken min at jeg skal gjøre i sommer. Jeg kunne ha ryddet rommet og vasket festivalskoene, jeg bare glemmer det hele tiden. Det hender at jeg rekker å treffe gamle venner, eller jeg rekker en kaffe i byen, såvidt. Late dager, altså.

Little by little, step by step, men jeg må si jeg gleder meg til semesteret er igang og jeg beveger meg i normalt tempo igjen.

Jeg har blitt en Vanskelig Kunde

Dagens offer: Java. En cafe jeg egentlig liker, om enn litt dyrt, de er flinke, cafeen er drevet av en arkitekt og de har supernice bakervarer.

Men altså, idag bestilte jeg en cappuccino. Den ble servert med store bobler - jeg kunne speile meg i dem. Og den smakte vondt. Brent, dårlig, litt sånn Ruben og jeg lagde dem i starten på FrancisFrancisen, før vi skjønte hvordan maskinen virket. Jeg hadde betalt 38 kr. Ikke fornøyd. Satt i vinduet og funderte litt. Klage eller ikke klage? Liker ikke være vanskelig, men liker ikke vond kaffe heller. Gikk tilbake til kassen.

"Åh, vil du ha en kaffe til?"
"Eh, nei. Jeg vil klage på denne."

Kaffen blir diskutert. Han smaker. Er enig, den smaker dritt. Han sier takk for at jeg klager, det er sånn han blir bedre, lager en ny, jeg smaker, den er god, han sier takk igjen og spør om jeg vil ha en biscotti til kaffen, og sier takk enda en gang.

Vanskelig Kunde = Bra Kunde?

Stor skuffelse på Stockfleths

Det er kjipt å være en sånn sur kunde som klager og whiner. Du prøver jo bare å gjøre jobben din så godt du kan. Kanskje er du også en ubrukelig sommervikar, kanskje er du bakfull. Jeg er fullt klar over alt dette, og jeg prøver å være grei. Som oftest.

Men når jeg har stått og lest på menyen deres at dere har iscortado, jeg har bestilt det på cafeen din fire ganger før (blant annet av fyren ved siden av deg), internettsiden deres "slår et slag for iscortadoen" deres, og du ser på meg som om jeg har bestilt en cortado med lamamelk fra Andesfjellene, og du lurer "jaha, og hvordan har du liksom fått den servert her før?", jeg guider deg gjennom hvordan du skal lage den, og du allikevel presterer å gjøre det feil (pappkopp istedenfor plast, itno sukker og lettmelk istedenfor H-melk), beklager, men da blir jeg litt grinete.

Min eneste hevn var at du slo inn feil pris, så jeg betalte 5 kr mindre enn ellers. Der fikk du den, liksom.

Åpningsreplikken du kan få billig av meg

Trikkestoppet på Olaf Ryes plass, lørdag kveld kl 2355. Ung kvinne i kattekjole og ballerinasko venter på trikken med kakeboks fra Deli di Luca i hendene, omringet av glade og mer eller mindre fulle folk.

Skallet mann, liksom tilfeldig: "Fordi du er den du er!"
Ung kvinne: "Hæ?"
Skallet mann, igjen: "Fordi du er den du er. Det står på kakeboksen din."
Ung kvinne: "Åja. Ha. Ha."

Ung kvinne snur seg bort og har ikke tenkt å fortsette samtalen. Skallet mann har.

Et kvarter senere går han av i Brugata etter å ha lagt ut om seg selv og sin eminense, og jeg har fortalt at jeg heter Karina og går kjemi på fjerde året.

Klarer ikke helt bestemme meg for om det var underholdende eller om jeg må få ladet iPoden min snarest.

Aftentur

cortado og sushi - menneskene jeg er så glad i

første dag på jobb - fine familien min

gamle minner - nye sko - rusletur gjennom strøkene jeg elsker

The Shins - The Long Blondes - The Blow - The Little Hands of Asphalt - etc

klar for en lang sommer. her.

Just not cut out for it

Da jeg satt i Trondheim og gledet meg til å dra til Oslo, surfet jeg innom en hel del hipsterblogger. Livet i Oslo fremstod som meget glamorøst og hipt, og jeg bestemte meg for at akkurat det skulle jeg også gjøre når jeg var hjemme: henge på kule fester eller på kule utesteder med kule folk, gå i fargesprakende bukser og sånne teite briller, gå på undergroundkonserter med de neste store bandene, spise sushi hele tiden og ha leppestift på tennene. Litt sånn her. Eller sånn her.

Etter to dager i Oslo, har jeg strikket ferdig en julegave og laget to skjerf, handlet julegaver, bakt pepperkakehus og vært i kirken. Det eneste som kan redde et eventuelt hipster-image, er at jeg har drukket en eneste cortado - på Fuglen, såklart.

Å være hipster ligger åpenbart ikke for meg. Ikke i julen, iallfall.

Jeg føkkings hater å fly

Jeg virkelig genuint hater å fly. Misforstå meg rett, jeg er ikke redd for å fly, jeg har ingen problemer med å sitte inni en liten stålboks langt over bakken. Jeg bare hater hele prosessen rundt det å fly, alt som følger med pakken "å fly" for å forflytte seg fra A til B, i denne omgang fra Trondheim til Oslo.

Jeg hater selve prosessen med alle de små leddene som aldri gjør at du får sovet ordentlig: vente på flybuss, flybuss, vente på å sjekke inn bagasjen, vente på security, vente på flyplassen, boarde, vente i flyet, selve flyturen som også bare er venting, vente på å komme ut, vente på bagasjen, vente på flytoget, togturen som også bare er venting.

Jeg hater alle menneskene på fly som er altfor langt inn i intimsonen min: flyvertinner som ser helt like ut og snakker med samme monotone stemme når de forteller hvordan jeg skal løse ut redningsvesten min, barna som synger og gråter og sparker i setet hvis de sitter bak meg eller legger det ned i fanget ditt hvis de sitter foran meg, menn som lukter røyk eller dyr parfyme, folk ved siden av meg som bretter ut VG i fanget mitt så det eneste som er igjen av intimsonen min er inni meg, jeg hater de som snakker høyt og brautende eller kanskje aller verst, de som snakker til meg, selv om jeg har bygget opp så høye vegger rundt meg som jeg kan, men både iPod og bok. Ja, jeg er student, ja, jeg skal hjem for helgen, og for å være helt ærlig, så driter jeg ganske mye i å smalltalke med deg fordi vi ikke kan smalltalke i dette landet.

Jeg hater selve konstruksjonen fly hvor alt er rasjonalisert på bekostning av menneskelighet: beinplassen selv mine ben finner klaustrofobisk, doen, vinduene og setene som aldri stemmer overens, trallene... Og hvorfor er de eneste fargetonene som er lov i fly gråhvit og kjedeligblå?

Jeg hater kaffen på flyplassen og på flyet.

Jeg hater forsinkelsene, sikkerhetssjekkene og følelsen av å bli sett på som potensiell terrorist bare fordi tøyskoene mine har maljer i metall eller jeg er den heldige eier av en laptop, jeg hater å bli beepet over hele kroppen bare for å konstatere at tidligere nevnte tøysko har maljer i metall, jeg hater inkonsekventheten mellom ulike flyplasser og hvordan du noen steder mer eller mindre ender opp i bare trusa, mens andre steder kan dure igjennom med kniv og strikkepinner.

Jeg elsker å sitte på Flytoget i det vi kommer innover mot Oslo, og jeg kan se ut på bygårdene i Gamlebyen og tenke på bra nach jeg har vært på, se Middelalderparken og alltid tenke Øya, se huset hvor pappaen til Fride bor, se Operaen og fjorden - alltid fjorden - og til slutt, hoppe av Flytoget og finne en trikk hjem.

Stedet jeg kommer fra er kanskje ikke helt som alle andre

Dette er våre gamle naboer, og nå er nabohuset totalrenovert og til salgs.

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: For et nabolag. Og jeg som trodde alle andre også hadde det sånn da jeg var liten. Så ung, så naiv!

Øya 07: Rest In Peace

Da jeg hørte Maris og mitt "hemmelige" canadiske band som synger på fransk (oppdaget i Vika på Øya 2007, CD kjøpt på Tigers stand senere på dagen) i en butikk i Bordeaux i påsken, var det greit, for da var det jeg som kunne mye om fransk musikk og var kul. Da jeg hørte dem på Hennes & Mauritz i Sandefjord i sommer, skjønte jeg at Malajube var blitt mainstream og tilgjengelig for allmennheten. Bittert.

Men Øya 2008 kommer til å føre med seg mye bra! Dette blir min femte Øya, og jeg forventer like mange gode musikkopplevelser, gamle og nye venner, økologisk mat, freshe t-skjorter, kjekke gutter, gratis kaffe og fint vær som alle de andre årene. Det er én festival i mitt hjerte, og det er Øya. Alle de andre festivalene tidligere på sommeren, er bare et vorspiel. Det er Øya som er festen, siste innspurt før skolestart og før alvoret starter.