Hej allihopa!

Jeg har bodd i Göteborg en liten uke allerede og det føles mycket bra! Göteborg er en deilig by, og foreløpig har tiden gått til å bli kjent, fika, rusle rundt i Linnéstaden hvor vi bor, fika, ta spårvagn, fika, kjøpe ræl til leiligheten på IKEA og loppis, fika, spise thai og sør-amerikansk nomnommat, fika, drikke øl langs kanalen og mer fika.

Imorgen er første offisielle møte med Chalmers: WELCOME DAY for erasmus-studentene. Det blir fint å føle at vi er litt igang, men jeg tror det blir enda bedre å starte med arkitektfag og sosialisering, som skjer neste mandag igjen.

Og før den tid skal jeg til Stockholm og se Arcade Fire! Hurra!

Bilder både av leilighet, nabolag og skole kommer snart, samt en fast spalte: Ukens svenske ord.

Edit: jeg flytter til Gøteborg

Jeg har brukt en del tid på det her med utveksling i det siste. Og etter å ha brukt masse tid, så har det endelig gitt resultater. Jeg skal ikke til Lund, fordi jeg har kommet inn på Chalmers i Göteborg isteden. Göteborg!!!

Göteborg for meg er sommer, hallonglass, trikken fra Långedrag, solbrente føtter, Liseberg, shopping på Nordstan, mammapappasøster og Frikk da han var valp, seiltur og Lilla Bommen. Göteborg er Håkan Hellström og Beyond Retro og fika i Haga.

Herregud. Jeg skal flytte til en stor by igjen. Med trikk! Idag tror jeg at jeg er den lykkeligste personen på hele Gløshaugen.

The great escape: Bergen

Av og til kan det bli litt mye av UKA, selv for en ihuga entusiast som meg. Derfor tok jeg med meg en litt tett nese, skissebok, paraply og en fin kjole til Bergen i helgen for å gjøre litt andre ting enn trønderfest og hybelfyll. Enkelt og greit. Tarjei skulle egentlig vært sidekicken min, men holdt sengen i barteland istedenfor med influensaen sin. Synd for ham! For Bergen var gøy!

Obligatorisk stopp på Bryggen i Bergen. Dette er utsikten fra en cafe som heter Sakristiet, hvor jeg fikk verdens beste kaffe med melk (seriøst. Så himla god da.), pratet kaffetull med fineste Magnus og baristaen Jan, som ifølge ryktene lager Bergens beste kaffe. Men Sakristiet altså, gå dit.

Midt i Bergen fant jeg plutselig Paris hengende på veggen, og da ble jeg ganske glad. Mesteparten av tiden gikk jeg bare rundt og virret, uten kart eller ide om hvor jeg var eller hvor jeg skulle, men med tegnebok og kamera. Meget vellykket.

Det var fantastisk fint vær, slik det alltid er når jeg er i Bergen. Så da kan man sitte ute og lese og se på utsikten. Eller smugfotografere de som gjør det.

Cappuccino på Kaffemisjonen. Magnus begynner å bli farlig flink til å lage kaffe. Jeg fikk lest ut boken om ressursansvarlig arkitektur og følte meg flink.

Jeg var også på loppis med Marie og venninnene hennes. Loppisen var litt så som så, men vi har iallfall funnet antrekkene til Bergens nye store supergruppe, Applepop. Datarock er bare så last year.

Ellers har jeg drukket enda mer kaffe, danset 60-talls dansing på Landmark med Röyksopp, spist grøt med Maya og på generell basis hatt det helt ekkelt bra. Livet er godt når man har få planer, det dukker opp kjentfolk og gratis kaffe overalt, tiden går i akkurat passe tempo, og man ikke skulle ønske man var på trønderfest en eneste gang.

Flere bilder her.

Working Class Hero, part 3

Det hender seg folk ringer og lurer på hvordan de ligger an i køen, eller vil melde en endring, eller noe annet jeg må skrive på saken. Da ser man også initalene på den som har vært inne på saken før.

I det siste har jeg fått veldig mange saker med initalene til han kjekke på jobben, som jeg ikke en gang har turt å hilse på, bare smugtitter på. Lurer på om det er mange fordi Noen prøver å fortelle meg noe. Eller om jeg bare legger ekstra godt merke til det når det er hans bokstaver. Eller om han bare får masete kunder som vil sjekke status.

Eller om jeg burde begynne å sosialisere mer igjen. Förbannad vara att starta 0700, jeg blir jo helt ødelagt!

Idag skal jeg ikke bli arkitekt

Akkurat idag skulle jeg gitt hva som helst for å gå på andre året på en bachelor i fransk på Dragvoll. Eller sitte og lese til 3. avdeling juss i Oslo.

Prosjektet og jeg... er ikke så gode venner. Men det er vi sjelden for tiden. Det er sikkert litt som å være gift: man er nyforelsket i starten og får aldri nok av hverandre, men så etterhvert, som man vokser og blir bedre kjent, ser man dårlige sider ved hverandre og bruker mesteparten av tiden på å irritere seg over skjevheter og uvaner man ikke får unna. Av og til ser man det som gjorde at man forelsket seg til å begynne med.

Jeg ser ikke det idag.

Mest sannsynlig ser jeg det ikke før noen dulter meg i siden og sier "fytterakkern! bra mann! eh. jeg mener. prosjekt." og minner meg på hva jeg elsket da jeg begynte, hva jeg jobber med hver eneste dag, og hva som er resultatet, og at det potensielt er helt ok.

Ååååh, jeg vil ut i solen.

Tøvær

Det var masse snø i Trondheim, 20 cm pudder dekket byen i et mykt teppe i flere dager, vi tråkket små stier gjennom Høyskoleparken og akte hjem fra skolen i mykt mykt pudder. Så kom tøværet, og så frøs det igjen. Og nå er det som det alltid er her, lange flak med is dekker asfalt og bakken ned fra Gløs er livsfarlig, så vi går rundt isteden, og kommunen strør alt for lite og alt for sent. Men dagene blir lenger og lenger, og prosjektet mitt ser ut til å bli en flytebrygge, så skalafigurene og jeg drømmer om sommer og bading, og om tre uker er jeg i Italia. Jeg kan ikke vente.

Den gang da.

This is Cambridge

Studenter + gamle vakre bygg + øl + shopping + kjekke gutter + hemmelige collegebarer + fine colleger på rekke og rad + fine venninnen + pubmiddag + tegnepause på cafe + livsfarlige sykler + tørket mango + visittkort + nye votter + tilfeldige nordmenn

"Hvorfor skjer sånne ting bare når vi er sammen?"

Fordi vi er best.

This is London

Jeg er alene i London. Vel, nesten alene, jeg bor hos en venn som går på LSE, så helt alene er jeg ikke.

Men først og fremst er det meg, et par slitte Converse, et kamera og to kart som er på oppdagelsesferd. Vi går oss vill i strøket rundt LSE og finner fantastiske smug, vi låner en Audioguide på Tate Modern og ser Braques og Matisse, vi blir ekstatiske på Topshop og bruker opp alle pengene på en fantastisk stripete vintagegenser, vi setter oss på cafe for å drikke en middelmådig kaffe og tegne omgivelsene, vi tar tuben byen rundt. Innimellom tar jeg bilder, mye av tiden hører jeg på musikk. Mest av alt koser jeg meg.

(Bilder kommer når jeg kommer hjem.)

Just not cut out for it

Da jeg satt i Trondheim og gledet meg til å dra til Oslo, surfet jeg innom en hel del hipsterblogger. Livet i Oslo fremstod som meget glamorøst og hipt, og jeg bestemte meg for at akkurat det skulle jeg også gjøre når jeg var hjemme: henge på kule fester eller på kule utesteder med kule folk, gå i fargesprakende bukser og sånne teite briller, gå på undergroundkonserter med de neste store bandene, spise sushi hele tiden og ha leppestift på tennene. Litt sånn her. Eller sånn her.

Etter to dager i Oslo, har jeg strikket ferdig en julegave og laget to skjerf, handlet julegaver, bakt pepperkakehus og vært i kirken. Det eneste som kan redde et eventuelt hipster-image, er at jeg har drukket en eneste cortado - på Fuglen, såklart.

Å være hipster ligger åpenbart ikke for meg. Ikke i julen, iallfall.

Ikke gi denne kvinnen et kredittkort

Jeg surfet egentlig etter billetter til Italia-turen vi skal på med klassen rundt bursdagstider.

Plutselig hadde jeg ordnet meg en ukes ferie i England. Ryanair solgte billetter for null kroner, og det var for godt til å være sant. Så nå blir det Cambridge, Westoning og London-tur. Fortell meg gjerne om det er noe du synes jeg MÅ gjøre i London, hittil står Tate Modern, British Museum og Camden Market på listen over ting jeg dør etter å gjøre.

Italia-turen er, sjokkerende nok, ikke kjøpt ennå. Jeg utsetter det litt til, av frykt for å kjøpe billetter til Berlin eller Riga mens jeg først er i gang. Jeg har tross alt ikke SÅ mye penger, men derimot en ambisjon om å være nærmere tre uker i Italia mens jeg først er der, for å fylle sekken til randen med olivenolje, vin og parma-skinke før jeg skal hjem igjen.

I tillegg minte mamma meg på at vi skal til Færøyene i sommer, hvilket også fører til en liten Bergenstur. (Man kommer seg nemlig til Færøyene med båt. Fra Bergen.) Med tre utenlandsreiser booket inn i programmet allerede, ser 2009 ut til å bli et år på farten.

Jeg føkkings hater å fly

Jeg virkelig genuint hater å fly. Misforstå meg rett, jeg er ikke redd for å fly, jeg har ingen problemer med å sitte inni en liten stålboks langt over bakken. Jeg bare hater hele prosessen rundt det å fly, alt som følger med pakken "å fly" for å forflytte seg fra A til B, i denne omgang fra Trondheim til Oslo.

Jeg hater selve prosessen med alle de små leddene som aldri gjør at du får sovet ordentlig: vente på flybuss, flybuss, vente på å sjekke inn bagasjen, vente på security, vente på flyplassen, boarde, vente i flyet, selve flyturen som også bare er venting, vente på å komme ut, vente på bagasjen, vente på flytoget, togturen som også bare er venting.

Jeg hater alle menneskene på fly som er altfor langt inn i intimsonen min: flyvertinner som ser helt like ut og snakker med samme monotone stemme når de forteller hvordan jeg skal løse ut redningsvesten min, barna som synger og gråter og sparker i setet hvis de sitter bak meg eller legger det ned i fanget ditt hvis de sitter foran meg, menn som lukter røyk eller dyr parfyme, folk ved siden av meg som bretter ut VG i fanget mitt så det eneste som er igjen av intimsonen min er inni meg, jeg hater de som snakker høyt og brautende eller kanskje aller verst, de som snakker til meg, selv om jeg har bygget opp så høye vegger rundt meg som jeg kan, men både iPod og bok. Ja, jeg er student, ja, jeg skal hjem for helgen, og for å være helt ærlig, så driter jeg ganske mye i å smalltalke med deg fordi vi ikke kan smalltalke i dette landet.

Jeg hater selve konstruksjonen fly hvor alt er rasjonalisert på bekostning av menneskelighet: beinplassen selv mine ben finner klaustrofobisk, doen, vinduene og setene som aldri stemmer overens, trallene... Og hvorfor er de eneste fargetonene som er lov i fly gråhvit og kjedeligblå?

Jeg hater kaffen på flyplassen og på flyet.

Jeg hater forsinkelsene, sikkerhetssjekkene og følelsen av å bli sett på som potensiell terrorist bare fordi tøyskoene mine har maljer i metall eller jeg er den heldige eier av en laptop, jeg hater å bli beepet over hele kroppen bare for å konstatere at tidligere nevnte tøysko har maljer i metall, jeg hater inkonsekventheten mellom ulike flyplasser og hvordan du noen steder mer eller mindre ender opp i bare trusa, mens andre steder kan dure igjennom med kniv og strikkepinner.

Jeg elsker å sitte på Flytoget i det vi kommer innover mot Oslo, og jeg kan se ut på bygårdene i Gamlebyen og tenke på bra nach jeg har vært på, se Middelalderparken og alltid tenke Øya, se huset hvor pappaen til Fride bor, se Operaen og fjorden - alltid fjorden - og til slutt, hoppe av Flytoget og finne en trikk hjem.

Mari er langt unna

Jeg snakker med en venninne av meg på MSN nå, hun kom inn på arkitekt sammen med meg, men har reist til Bolivia for et halvår med et eller annet Fredskorps isteden. Nå jobber hun på en jordbruksskole for unge urinnvånere og har brukt dagen idag på å ta imot grisunger. Grisunger! Og dette er en av mine mest urbane venninner. Imorgen skal hun sanke egg.

Jeg tenker at jeg burde jo ha benyttet sjansen jeg også, sett verden, opplevd noe nytt og alt det der. Lært et nytt språk, spist noe jeg ikke visste hva var.

Men hvem kan klage når man har brukt dagen på modellbygging og kvelden på å samle bilder til collage-kurset imorgen tidlig?

Riktig svar: Mine to sivingstudent-samboere som sliter med matteøvinger mens jeg klipper og limer. Ingen tvil om hvem som går i barnehagen fortsatt, nei...

På besøk hos meg

Smartere mennesker vil påstå at jeg utsetter å skrive oppgaven min. Jeg er potensielt enig, men jeg vil vise frem noen av tingene jeg er glad i... Jeg blogger jo sørenmeg aldri bilder. Og jeg skal skrive i hele kveld.

Verdens fineste julegave, bilde av Erle og meg på Vestkapp ifjor sommer. Det blåste masse, og vi var slitne og solbrune og hadde surfet i tre dager. Digg! Skjellene er fra Hoddevik og solbrillene ble innkjøpt til beach party i februar. Gode minner.

Hørt på fylla: "Sender du kort, får du kort." Det vet jeg alt om, din bedrevitende nisse, synd du ikke er litt mer likanes, så kunne du blitt med hjem og sett på postkortveggen min. Hjemmelagde kort, bursdagskort, kort fra Tulum, Berlin, Cork, Paris, Italia, Taize... Send kort! De havner på veggen. Legg særlig merke til det kuleste kortet oppe i høyre hjørne, hvor det står "Astrid - You rule". Det er sendt fra Nashville av en fyr som heter Derrick Brown, en poet Mark og jeg møtte på Garage i våres.

Barndomsminner på speilet. Passer alltid på.

Slik starter dagene. Adressas kulturdel (her er Raga Rockers bekreftet til Storås, og Samfundets kampfond bevilger penger til Kvarteret i Bergen), espresso fra den nye og fine mokkakannen i stål fra Bordeaux, og espressokoppene jeg kjøpte til Ruben til jul. Er det søndag, er det egg og bacon på gang.

Et lite innblikk i livet mitt altså. Egentlig hadde jeg tenkt å ta bilde av skjerfene mine, Converse i tre ulike farger og slitasjegrad, buttons og sminke, men det får bli en annen gang.

Fransk tankegang

Jeg leser i A Year in the Merde at det franskmenn gjør de første ukene etter en av sine uproposjonalt lange ferier, er å planlegge neste ferie, og innimellom eksamenslesingen er det akkurat det jeg også gjør. Konklusjonen er: Jeg tror jeg får utløp for rastløsheten min i sommer. Hittil er planene Norwegian Wood, Hovefestivalen, fjelltur med pappa, et par dager på hytta i Sandefjord, Moldejazzen, Knatten og Öyafestivalen.

Og innimellom alt det skal jeg jobbe litt i Oslofjorden og flytte i Trondheim. Hu hei hvor det går!

Utforsk! Drøm! Oppdag!

Med våren kommer også rastløsheten. Jeg merker det kribler i føttene, trangen til å bevege seg er tilbake. Ønsket om å se nye horisonter, smake ting jeg aldri har smakt før, snakke fremmede språk, høre nye sanger, lukte eksotiske strøk og kjenne en annen vind stryke meg over kinnet.

De to siste årene har jeg brukt våren til å planlegge å reise avsted. Jeg tok farvel med Oslo og farvel med Cork. Jeg flyttet fra alt kjent, pakket livet ned i en koffert, betalte overvekt på flyet og startet på nytt. Blanke ark og massevis med fargestifter, og et hav av muligheter... Det var fantastisk.

Men ikke denne våren. I år skal jeg bli. Jeg skal fortsette med det jeg har drevet med i år, nesten iallfall. Jeg skal flytte. Jeg skal begynne på ny skole. Men jeg skal fortsatt være på Samfundet, fortsatt jobbe på Byneset, fortsatt henge med alle vennene jeg har fått i år, fortsatt drikke Dromedarkaffe.

Det er litt deilig. Men litt rart. Jeg gir Jarle Klepp ordet:

Å, jeg skulle ønske jeg kunne dra til Kina, sier du, men du mener ikke så mye med det, det er bare det at du kunne tenke deg å se noe annet, kanskje? Men den unge kvinnen du sier det til tar det til seg, det legger egg i hjernen hennes, små egg som klekker fort, og slipper ut små forvirra dyr, som kjenner seg fremmede, men som vet at det er i Kina de hører hjemme, men hvor er dette Kina, skal vi ikke komme oss dit? Kina, Kina, Kina, hvisker dyra i hodet, for det er Kina de kommer fra. (...) ...og hun som ser denne filmen kjenner at det du sa må stemme, det må være noe med Kina, noe som forstyrrer henne, noe som hun tiltrekkes av, og det er de nyutklekka dyra i hjernen hennes som vandrer rastløse omkring, de sier Kina, Kina, Kina, de leter og leter, bygger midlertidige hytter der oppe i skallen, men finner ingen ro, går omkring med skjepper og vandrestokker og leter etter sitt egentlige hjem, Kina, som de ikke kjenner med vet at de kommer fra, og dyra klør i hodet hennes så hun begynner å spare, hun begynner å lese kinesiske bøker, hun begynner å studere for å lære seg språket og kulturen, og neste sommer reiser hun til Kina, og dyra i hodet hennes kan legge ned vandrestavene, kompassene, de kan slappe av hjemme hos henne nå, for de er hjemme, de har kommet hjem, de smiler til hverandre og sier kjenn, kjenn, og de har god grunn til det, for nå er de hjemme, kjenn, kjenn, vi er hjemme, vi er der vi alltid skulle være, og det heter Kina her.
(Fra Mannen som elsket Yngve av Tore Renberg)

Jeg har en ganske sterk følelse av at dette heller ikke kommer til å hjelpe mot rastløsheten min. Bra jeg skal til Lofoten om tre uker!