Takk til syrran her altså

Min elskelige søs tagget meg i bloggen sin, og da er det visstnok god kotyme å følge reglene, svare på meme-taggen og sende den videre. Siden både søss og mamma nå har vært tagget, er jeg litt usikker på hvem jeg skal utfordre på dette. Men men.

Reglene:
1. Du må linke til den bloggen som tagget deg
2. Lag en liste med seks (u)interessante ting om deg selv
3. Tagg fem andre blogger, la dem vite det ved å kommentere på deres blogg

1) I skuffen min på tegnesalen har jeg dødningehodeplaster. Fredag kveld måtte jeg bruke et av dem, etter at jeg klippet meg i fingeren. Ouch.
2) Jeg har totalt angst for å bli kalt "ferm".
3) Det er ganske mange morgener jeg ikke står opp før Ruben frister meg med at kaffen er klar.
4) Hvis jeg måtte velge mellom å spise bare en type mat: enten rødt kjøtt, kylling, grønnsaker eller sjømat resten av livet, hadde jeg lett gått for sjømat. Jeg spiste sushi på fredag, nåmnåm!!
5) Jeg holder på å bli skikkelig forkjølet nå, men det har jeg ikke tid til.

Og det går videre til Ingrid, Kristin, Emelie, Siri, Karen og Maria.

Om at det er lang vei igjen

Søs og jeg stakk en tur for å se på diplomutstillingen til kullet med arkitekter som uteksamineres nå. Det var veldig fint, men nok til å gi meg grei akademisk angst for en god stund. "Åh herre, skal jeg lære så mye på fem år, det går jo ikke, jeg kommer aldri til å kunne tegne sånn, lage så absurd bra modeller, jeg kan ikke en gang tegne rette streker, se bevegelser i rommet, langt mindre skrive om dem. Jeg burde bytte til bygg, men jeg kommer til å dø av Matte 1, jeg burde bytte til .... til... jeg burde tatt en bachelor i kunsthistorie, men da hadde jeg gått på veggen."

Derfor var det litt ambivalent å skulle på skolen på mandag. Men, takk og lov, etter å ha tegnet et lengdesnitt hele dagen og fått litt skryt, følte jeg at jeg iallfall var et skritt nærmere. Et skritt. Og sånn får det bli i fem år til, et skritt frem, to tilbake, tre skritt frem, et fall ned, et hopp opp.

Gleder meg til det som kommer. Spennende saker, dette livet.

Sketches fra Hove

Jeg innser at jeg aldri kommer til å skrive en ekte Hove-post hvor jeg legger ut om alt som skjedde og forteller det i detalj på en fin måte. Derfor følger isteden highlights fra notatet "Hove notatbok" på mobilen.

- jeg får en øl og et par nye venner, og jeg blir gjenkjent av en fyr fra Samfundet jeg åpenbart har snakket med, men ikke bitt meg merke i. Pinlig! Men det er sol og øl og alle er glade.
- søster og jeg går tur i matchende regnjakker og forteller hverandre hemmeligheter. Festivalen starter imorgen.
- dønninger på en rullesteinsstrand... for en fin lyd!
- ny musikk å elske: The Black Kids. The Teenagers. Vi danser med såre føtter, men det er verdt det.
- en fremmed gutt kommer bort til meg, klokken er kanskje fem om ettermiddagen og han har gul bukse og en t-skjorte hvor det står "Jackie did it". Han drar i min blå t-skjorte for å se på trykket, gjenkjenner bandnavnet og gir meg tommelen opp. Bra band! The Wombats.
- og det er favorittbandet mitt, gladsangen og verdens skjønneste tekniker som danser backstage. Mamma ringer og forteller meg sensuren på eksamen (det gikk superbra!), jeg blir tilbudt jobb som runner på Leonard Cohen, og verden er bare sinnsykt grei med meg.
- perfekt lykke. To pils, en glad sjef, godmusikken, gamle samfundetbekjente og nye folkenvenner, soloppgang, det blir ikke bedre.
- Blood Red Shoes og en brisen Matias Tellez. Moro.
- vanligvis danser jeg ikke, og jeg danser ihvertfall ikke til elektro-musikk. Men nå danser jeg, jeg danser tullemoves og tenker at indiekids kan da virkelig ikke danse, men noe må jeg ha gjort riktig, for dette gikk jo fint.
- gratis kaffe! Bakfull, men gratis kaffe løser det meste. Følte meg som verste bakfulltrollet da jeg kom bort, men ble gjenkjent før jeg var nær nok til å se hvem jeg ble gjenkjent av og etter litt koffein og småprat, var formen på vei oppover.
- Yesayer, the Raconteurs, sliten i føttene og i hodet. Trenger desperat en sofa! Stikker backstage og slapper av, koser meg med sykt bra folk og DJ-musikk i bakgrunnen. Digg! Hjem og sove nå.
- Babyshambles kom ikke. Ikke overrasket, bare irritert.
- på National Bank-konsert, og så nær lykken som mulig. Det er gamle og nye sanger, "baby you and me are just a coincidence" og jeg er så glad! Jeg er sliten, men enormt glad. Jeg har tatt ut øreproppene og danser edru.
- og så er det over. Jeg forlater nye venner etter tre klemmer og et "vi sees", ser soloppgangen og kryper inn i teltet for aller siste gang på en stund. Fine minner.

Alt i alt en særs vellykket uke, selv om åtte dager i telt er litt stivt. Greit nok oppsummert av en ny venn: "Veldig bra festival, men den varte en dag for lenge, for idag har det ikke vært så mange bra konserter og alle er skitne, bakfulle og har lyst til å tisse på en skikkelig do."

(Ingrids fortellinger fra både under og etter festivalen, kan du lese her)

Hvordan låser man et telt, liksom?

Jeg skal på Hovefestivalen og jobbe opprigg, og min kjære søster skal jobbe under festivalen med noe pressegreier. Problemet er bare at hun ikke har tenkt seg ned samtidig som meg, men to-tre dager etter meg. Så derfor, kjære venner, skal jeg reise til Tromøya alene, sette opp telt alene, jobbe på Hoves største scene alene, sove i telt alene, skaffe meg venner alene osv osv osv. Jeg merker den sosiale angsten tar tak allerede. For å ikke snakke om at det å slå opp telt, kanskje ikke er det jeg er aller best til her i verden. Dessuten ligger både arbeidsbukse og hansker i Trondheim, vi snakker urutinert til tusen her! Knurr.

Skal du på Hove? Eller enda bedre, skal du jobbe med Hoveoppriggen? Let me know!

Teaser: Paris

Jeg er mongo med internett, så her kommer noen bilder fra Paris, men bare de som er i landskapsformat, siden jeg ikke klarer å snu de andre bildene mine i blogger. Flere på Facebook. Go check it out.

Dette er utsikten fra Montmartre, god Ameliestemning, crepes og creme brulee, mye amerikanske stemmer og gode muligheter for karrikaturtegninger av deg selv. Vil du egentlig ha en karrikatur av deg selv? Vi trodde ikke det. Er en grunn til at vi ikke skal bli politikere, liksom.

Morsom grafitti på vei ned fra Montmartre.

Kanskje egentlig et høykantbilde, men what the heck: Fransk ingeniørkunst på sitt beste for over 100 år siden, Tour d´Eiffel, by night. God utsikt, engstelig mamma: "Jeg vet han bygde masse broer og sa at et tårn bare er en bro oppover, men man pleier da ikke ha heiser i broer?" Priceless.

"Hjelp, vi er fanget i en glassmonter! Hjelp!" Morsom og spennende gåtur i Marais med fransk guide. På fransk. Jeg fikk med meg en del, men på et gitt tidspunkt klarte jeg ikke ta inn mer fransk, og så etter gøyale ting isteden. It´s all in the details, liksom. Marais var bra sted, likte det godt, selv om jødebakeriet ikke akkurat scorte topp på service.

Place Pompidou, utsikt fra Centre de Pompidou. Masse fin samtidskunst! Aye.

Ellers var vi på Louvre... Musee d´Orsay... Shopping... Mer gåtur... Flere bilder og mer info kommer. Se ellers søsters blogg for en bokstavelig talt (hoho) festlig omtale av turen.

Nå skal jeg nemlig lage meg erkefransk middag: gåselever, løkkompott, salat, brød og en rar pølse som lukter i hele kjøkkenet.

Hjem. Oslo. Mamma, pappa, søster, hund. Brune huset. Egen seng. Trikken. Vennene. Kaffe. Kos. Hjem.

Man you are lonely
it's easy to see
you never needed anybody
you never needed anyone
I'm going home

It's the end of an affair

Man you are thirsty
but never to please
you never needed anybody
you never needed anyone
I'm going home

It's the end of an affair
I'm going home
it's the end of an affair

Bigbang - Going Home

Fjasejente

Påskeferie kan begynne å bli prekært. Jeg har begynt å lese bøker om Paris, og jeg har begynt å drømme om sushi i Bordeaux, og vin, og ost, og Adeline, og ... og ... Ja.

Det er ikke det at jeg ikke har det fint, Trondheim er nemlig toppers for tiden, her er det god stemning, gamle venner og panger på besøk, min aller første kjøring på egenhånd med en kjemperigg og det er bare litt vondt i ankelen. Det er godt med følelsen av mestring, være seg av nyervervet kunnskap eller gamle triks, og å gjøre ting bare fordi man vet man kan, og ikke nødvendigvis bare fordi man må.

Men ferie... Ingenting er som ferie. Og det blir deilig å henge med la famiglia, og snakke fransk igjen, og ikke tenke på matte, fysikk og sånn i godt over en uke.

Sand mellom tærne

Igår var det solbriller, varm pils, åtte tonn sand og dansende gutter i bar overkropp fra Vestfold. Det var sommer i en kjeller. Og nå sitter jeg og drømmer om sommeren på hytta.

Jeg drømmer om å seile Laser. Jeg drømmer om marinert laks, reker og kald hvitvin. Jeg drømmer om å sove lenge, drikke kaffe og bare lese kulturdelen av avisen. Jeg drømmer om late dager fylt med turer til Mølen, Nevlunghavn og Stavern, is, bading og å løpe barbeint i gresset. Jeg drømmer om å spise bringebær rett fra busken og å vente på at morellene skal bli søte.

Godt sanden er der fortsatt, så blir det sommer ikveld også.

Nysnø

Jeg vil så gjerne fortelle om det fine. Om hvordan jeg satt på café i dag og drakk gratis kaffe, og hvor godt livet var. Jeg vil fortelle om hvor utrolig godt den kaffen smakte, og at det var en hyggelig overraskelse, for de pleier å ha ganske skabb kaffe der, men jeg er heldig og får den gratis hvis han jeg kjenner, er på jobb. Jeg vil fortelle om den fine artikkelen jeg leste i søndagsbilaget til Dagbladet om en norsk jurist som har flyttet til et hus med store vinduer i en jungel i Brasil. Jeg vil fortelle om at han jeg kjenner, gir gode klemmer og hvor fint det er å høre ham le av whiskeystemmen min. Jeg vil fortelle om hvor hyggelig det var å ha søster på besøk, og hvordan hun sjarmerte alle vennene mine og at jeg håper hun skal studere her, og at vi skal bo sammen da. Jeg vil fortelle om alle vennene jeg traff i går kveld, og hvor hyggelig vi hadde det. Jeg vil fortelle om den fine musikken vi hørte i går, og den fine musikken jeg hører nå.

Jeg vil fortelle om hvor stille det er i Trondheim på en søndag når byen er dekket av nysnø. Byen er myk og stille.

Curiosity killed the cat, and my conscience is killing me

Egentlig vil jeg bare slippe alt jeg har i hendene, dra hjem til Oslo, klemme henne og synge "It´s gonna be all right, it´s gonna be allright" helt til det går over. Om det så tar en uke. Jeg vil drite i skolen, drite i Regi, drite i hele Trondheim, jeg vil bare at hun skal smile igjen. Jeg vil banke ham opp, sende trusselbrev, jeg vil bake kaker til henne, jeg vil gå på kino og smugle henne inn på konserter, jeg vil bare at hun skal være glad igjen.

Problemet er bare at jeg har en kraftig bihulebetennelse og ikke kommer meg vekk fra Bakklandet. Og jeg er så bekymret, og så lei meg, og jeg har så utrolig dårlig samvittighet for at jeg ikke kan være der når hun trenger meg mest.