Très fatigue, très heureuse

For med sprit och musikk, blir man dubbelt så glad
-raymond och maria-

Det er alltid verdt det. Det er det. Det er de gode vennene, de nye bekjentskapene, det er det å halse bortover gangen med et skilt i den ene hånden og nøkler i den andre, det er det å danse på bordene til akkurat den sangen, det er det å være nær hverandre, det er det å være sammen til utpå morgenkvisten. Det er en unik følelse av lykke.

Jeg har aldri påstått at livet mitt er særlig fornuftig. Døgnrytmen min er på bærtur, det er sene kvelder og tidlige morgener, jeg er for lite på skolen og gjør for lite når jeg er der, jeg drikker for mye kaffe og spiser masse sjokolade - også på ukedagene. Men det går jo fremover på et absurd vis. Jeg trives så godt akkurat her, akkurat nå, at jeg ikke ser noen grunn til å endre mer enn høyst nødvendig for overlevelsens del.

Dessuten trente jeg igår. Så da er det ikke så ille.

Nysnø

Jeg vil så gjerne fortelle om det fine. Om hvordan jeg satt på café i dag og drakk gratis kaffe, og hvor godt livet var. Jeg vil fortelle om hvor utrolig godt den kaffen smakte, og at det var en hyggelig overraskelse, for de pleier å ha ganske skabb kaffe der, men jeg er heldig og får den gratis hvis han jeg kjenner, er på jobb. Jeg vil fortelle om den fine artikkelen jeg leste i søndagsbilaget til Dagbladet om en norsk jurist som har flyttet til et hus med store vinduer i en jungel i Brasil. Jeg vil fortelle om at han jeg kjenner, gir gode klemmer og hvor fint det er å høre ham le av whiskeystemmen min. Jeg vil fortelle om hvor hyggelig det var å ha søster på besøk, og hvordan hun sjarmerte alle vennene mine og at jeg håper hun skal studere her, og at vi skal bo sammen da. Jeg vil fortelle om alle vennene jeg traff i går kveld, og hvor hyggelig vi hadde det. Jeg vil fortelle om den fine musikken vi hørte i går, og den fine musikken jeg hører nå.

Jeg vil fortelle om hvor stille det er i Trondheim på en søndag når byen er dekket av nysnø. Byen er myk og stille.

Om de små tingene

Det er de små tingene som teller. Som at du spør om jeg har husket å ta antibiotikaen min idag fordi du vet at jeg allerede har glemt det, eller hvordan vi begge setter på musikk vi vet den andre liker for å unngå å krangle om tekno igjen, eller at du står klar for å ta meg imot i tilfelle jeg faller i ulendt terreng. 

Rilo Kiley - Science vs. Romance

For en god stund siden skrev jeg om noen hjerter som henger ved Vår Frelsers, og Emelie har også sett dem. De henger der fortsatt. Jeg tok bilde av dem igjen før jul, og da var noen av dem sluknet. Nå tror jeg bare det er en to-tre igjen.

Kunststudenten i meg lurer: er det en del av meningen bak denne installasjonen, at hjertene skal slukke en etter en? Hva skal det bety - er det et symbol på at kjærligheten ikke varer evig, men at den slukner etter en viss tid?
 

Regifanten og fysikkeleven i meg lurer: er det pærene som har gått, eller er det kondens på ledningen?

Play: Snikemusikk

Vi har funnet frem forstørrelsesglassene og de rare luene. Vi ser rundt alle hjørner vi passerer, gransker alle som går forbi. Vi fotograferer spor i snøen, vi leter etter avslørende bilder i gamle arkiver. Alle samtaler taes opp på bånd for å ikke gå glipp av vesentlige spor. Kanskje snakker vi med Den Skyldige akkurat nå? Vi vet aldri.

Vi sniker oss rundt både i Harry Potter-land og på røde runde hus. Hvem leter vi etter? Vi vet ikke. Men mest sannsynlig vet Den Skyldige at vi leter. Enten er Den Skyldige dødsredd oss og på rømmen, ellers så sitter Den Skyldige og ler av våre dårlige forsøk på å finne frem til gjemmestedet. Jeg mistenker det siste, men det forteller jeg ikke Watson. Watson er mye grundigere enn meg, hun dobbeltsjekker alle spor opp mot både teorier og motteorier, mens jeg prøver å få noe fornuftig ut av intuisjonen min. Jeg tror vi er nærme, men ikke nærme nok.

Vi mangler den siste brikken, det avgjørende hintet... Alt vi kan gjøre, er å vente på at Den Skyldige skal begå en liten feil, en bitteliten feil, men som inneholder den siste opplysningen som gjør at vi kan løse saken, folde sammen mappen med alle sakspapirene og dårlige overvåkningsfotoer, og legge den i arkivskuffen merket "Oppklart."

Curiosity killed the cat, and my conscience is killing me

Egentlig vil jeg bare slippe alt jeg har i hendene, dra hjem til Oslo, klemme henne og synge "It´s gonna be all right, it´s gonna be allright" helt til det går over. Om det så tar en uke. Jeg vil drite i skolen, drite i Regi, drite i hele Trondheim, jeg vil bare at hun skal smile igjen. Jeg vil banke ham opp, sende trusselbrev, jeg vil bake kaker til henne, jeg vil gå på kino og smugle henne inn på konserter, jeg vil bare at hun skal være glad igjen.

Problemet er bare at jeg har en kraftig bihulebetennelse og ikke kommer meg vekk fra Bakklandet. Og jeg er så bekymret, og så lei meg, og jeg har så utrolig dårlig samvittighet for at jeg ikke kan være der når hun trenger meg mest.

Nuff said

Enda en grunn til å prise seg lykkelig over at Starbucks ennå ikke har åpnet i Norge.

Lyder og mentalsykdommer (eller hvorfor jeg ikke er i FK)

Av og til hører jeg lyder jeg ikke klarer å finne ut av om er inne i hodet mitt eller utenfor. Er dette betalingen for mange år på konsert med høy, høy lyd uten ørepropper? Eller er det et sikkert tegn på at jeg har en mentalsykdom? Jeg vet ikke, men i de aller fleste tilfellene finner jeg lydkilden etterhvert. Men før den tid... Åh herregud, så bekymret jeg er!

Og hvem snakker du om lydene inni hodet ditt med? Vennene dine, som spiller forståelsesfulle, men tenker "freak" for seg selv og ditcher deg sakte men sikkert. Legen din, som lytter og tar notater, og henviser deg til psykiater. Foreldrene dine, som blir dødsbekymret og tror du går på dop. Jeg er skeptisk.

Det tok meg lang tid å forstå at hodet mitt ikke durer som et uvær når jeg våkner og er fyllesjuk, men at det rett og slett bare er fordi vi har sentralstøvsuger i huset, og naboen trives med å støvsuge mellom 10 og 12 på søndager.

Fire fine lænestola og en Sesamburger

Det er godt å være tilbake. Her er alt som før. Vi har hatt ferie i nesten en måned, men ingenting er forandret. Menneskene er de samme, og jeg begynner å skjønne at vi er mye mer close enn jeg trodde. Vi snakker om gamle minner fra i høst og deler nye rykter, både de bittesmå filleryktene og de større skandalene. Nå tror jeg vi vet litt mer om hverandre enn hva som kanskje er komfortabelt, men det er fortsatt fantastisk å synke ned i en sofa og se film på et stoooort lerret. Det å slappe av sammen med folk som er ca like bakfulle som deg selv, mens man fniser av hvem som ble litt fulle og prater dritt om dopapirmannen som skulle fortelle oss hvor heldige vi er som er studenter og hvordan vi kunne kle oss på "en måte som fremhevet det vi hadde fått fra naturen "(hva er galt med jobbebukser og hettegenser?), er godt.

Smågodt, gode venner, pledd... Sparke av seg skoene og kose seg glugg ihjel.

Still you don´t regret a single day

Øl. Beatles. Gamle venner. Mer øl. Nysnø. Latter. Et jævlig
stort juletre.

God avslutning på ferien er det.

I lyset fra rakettene

Det er når de andre er sammen jeg er mest alene.

Det er stjerneskudd og champagne og det er nyttårskyss, men ikke for meg, og jeg føler det som et endeløst svik å se nyttårsråkliningen deres. Og jeg tror han har det akkurat like fælt som meg, eller egentlig tror jeg han har det verre fordi det er slik historien er, men han vil ikke snakke om det, og det er greit, men jeg håper det går bra med ham. Jeg er sliten og trøtt og trenger en skulder jeg kan legge hodet på. Jeg er på gråten, både fordi jeg er så utslitt og fordi jeg ønsker meg det de har.

Jeg vil så gjerne ha det, men jeg vet ikke om en passende person, langt mindre en som synes at jeg er passende. Hvordan leter man etter en man ikke vet hvem er? Jeg
har ingen nyttårsforsetter om verken å finne eller blir funnet.

Moralen er altså: sov mer. Å ha tre netter i romjulen  med under 4 timers søvn, er ikke bra for kropp og sjel. 12 timers søvn gjør underverker.