Tjänare!

Til høsten flytter jeg til Sverige. Til Lund, faktisk.

Jeg vet ikke så mye om Lund. Jeg vet at det er den byen i Sverige det er skrevet nest mest om. Jeg vet at universitetet er det eldste i Norden (1666). Jeg vet at det er 15 minutter til Malmö og 50 til Køben. Jeg vet at det er Sveriges beste studieby. Jeg vet at de snakker skånsk. Jeg vet at det er helt flatt og at man kan sykle overalt. Jeg vet at det tar fire timer med tog til Århus. Jeg vet at de har sykt bra veggismat. Jeg vet at Øresundområdet er i sterk vekst.

Om et halvt år vet jeg mye mer. Og det blir superstas!

Stockholm i stikkordsform

Fire dager i Stockholm med Erle, i snø og førjulsstress. Det handlet om...

Intens kaffenerding og sifonbrygging på Johan & Nyström rett ved Mariatorget.

Mat! Her representert ved frukost på Cafe Rival, Mariatorget.

Makroner (f.v) med safran og eplesmak, bringebærsmak og sjokoladesmak på Petite France på Kungsholmen.

Syk surdeigsbaguette på Saturnus i Norrmalm-traktene (Eriksberggatan 6).

Etterfulgt av en like insane saffransbulla!

Julestemning på Saturnus.

Glad Erle i snøkavet.

Og uendelig mange flotte vintagekjoler med tilhørende underskjørt.

København-guide

Det ble visst en litt lang påskeferie her på bloggfronten, men nå kommer den endelig: Astrids Københavnguide, eller et slags kort resymé av 10 dager i en av de fineste byene jeg vet om. Mer utfyllende bildeoppsummering kan man finne på min photostream.

Architek-tur

Tietgenkollegiet - et studenthus som ligger ved universitetet nord i Ørestaden. Det er tegnet av Lundgaard & Tranberg. Huset er formet som en sirkel, med de private studenthyblene på utsiden og de sosiale rommene: fellesrom og kjøkken på innsiden, mot en bakgård. Veldig fint!

Skuespilhuset - det nye teateret, tegnet av samme arkitektfirma som over. Veldig flott, og en guidet tur her anbefales.

Spise og drikke

Sticks´n´sushi - en sushikjede med den beste fisken jeg har spist i mitt liv. Høydepunkter: norsk laks som bare smeltet på tungen, rispapirruller med laks, sticks med japansk gjetost pakket inn i bayonneskinke og teryaki-grillede kamskjell. Hvis jeg bare kunnet spist på et sted resten av livet, hadde jeg valgt meg Sticks´n´Sushi. Åååh, jeg vil tilbake.

Bankeråt - Ahlefeldsgade, Nørreport. Veldig god brunch med assortert utvalg ost, kjøttpålegg, leverpostei, egg og chilipølser. Samt utrolig god kaffe. Interiøret er verdt turen i seg selv, med høy faktor av utstoppede dyr i menneskeklær og dukker. Husk å gå på do, der er de beste utstoppede dyrene.

Parad-is - har filialer flere steder i byen og sykt god is som blir laget på stedet hver dag! Våre favoritter: hasselnøttisen, jordbærsorbet og nøttesjokolade.

Kaffe og vinyl - Skydebanegade, Vesterbro. Bitteliten kaffebar med et svært godt utvalg hipster-vinyl, god kaffe og ekstremt god krydderkake.

The Laundromat cafe - Elmegade, Nørrebro. Et konsept jeg kan like: kombinert bokcafé og myntvaskeri. Det aller fineste var retro-lampene og de fargesorterte bøkene.

Oppleve

Loppen, konsertscenen i Christiania. Veldig mye bra bookinger, så her skulle jeg gjerne hatt muligheten til å gå på konsert oftere!

Rusletur i Nørrebro, Københavns svar på Grønland. Området rundt Blåstedgade og Nørrebrogade var veldig trivelig, og vi fant mye bra vinyl i strøket her.

Rusletur i Vestebro, min favorittbydel. I Istedgade fant jeg verdens fineste blå kjole med tyllunderskjørt hos Dixie Grey, imellom toppløsbarer, kebabsjapper og bingohus. Vi var også innom et utall andre secondhandbutikker, blant annet en gammel tyrker som solgte skrot og klippet hår for en femtilapp. Og blant alle de gamle husene fant vi en helt ny balkong jeg synes var ganske najs.

Alt i alt var det en fantastisk tur!

The great escape: Bergen

Av og til kan det bli litt mye av UKA, selv for en ihuga entusiast som meg. Derfor tok jeg med meg en litt tett nese, skissebok, paraply og en fin kjole til Bergen i helgen for å gjøre litt andre ting enn trønderfest og hybelfyll. Enkelt og greit. Tarjei skulle egentlig vært sidekicken min, men holdt sengen i barteland istedenfor med influensaen sin. Synd for ham! For Bergen var gøy!

Obligatorisk stopp på Bryggen i Bergen. Dette er utsikten fra en cafe som heter Sakristiet, hvor jeg fikk verdens beste kaffe med melk (seriøst. Så himla god da.), pratet kaffetull med fineste Magnus og baristaen Jan, som ifølge ryktene lager Bergens beste kaffe. Men Sakristiet altså, gå dit.

Midt i Bergen fant jeg plutselig Paris hengende på veggen, og da ble jeg ganske glad. Mesteparten av tiden gikk jeg bare rundt og virret, uten kart eller ide om hvor jeg var eller hvor jeg skulle, men med tegnebok og kamera. Meget vellykket.

Det var fantastisk fint vær, slik det alltid er når jeg er i Bergen. Så da kan man sitte ute og lese og se på utsikten. Eller smugfotografere de som gjør det.

Cappuccino på Kaffemisjonen. Magnus begynner å bli farlig flink til å lage kaffe. Jeg fikk lest ut boken om ressursansvarlig arkitektur og følte meg flink.

Jeg var også på loppis med Marie og venninnene hennes. Loppisen var litt så som så, men vi har iallfall funnet antrekkene til Bergens nye store supergruppe, Applepop. Datarock er bare så last year.

Ellers har jeg drukket enda mer kaffe, danset 60-talls dansing på Landmark med Röyksopp, spist grøt med Maya og på generell basis hatt det helt ekkelt bra. Livet er godt når man har få planer, det dukker opp kjentfolk og gratis kaffe overalt, tiden går i akkurat passe tempo, og man ikke skulle ønske man var på trønderfest en eneste gang.

Flere bilder her.

Siste innspurt / siste rester

Stansted, januar 2009: "Hi, can I have... ten bags of dried mango, please? You see, I really adore them, but I haven´t found them anywhere in Norway, so yes, I am kind of stocking up on them..." Følte meg litt teit, men det var verdt det. Og så sparte jeg et par-tre poser til en gang jeg virkelig trengte dem.

NÅ.

Gløshaugen, mai 2009: Produsere alt materiale. Høre all musikken på iPoden. Drikke enda mer kaffe. Ha reservepult på EL i tilfelle det blir for mye støy eller for lite strøm på tegnesalen. Og spise tørket mango. Digg!

14 kg -> 27 kg

Tre uker. Den tiden det tar for bagasjen min å bli nesten dobbelt så tung, og formere seg fra å være en sekk til å bli en veldig full sekk og en like full bag. Forklaringen kan finnes i:
- å ha med seg et kilo parmesan hjem. Mannen i butikken trodde vi tullet da vi (til sammen) ville ha to og et halvt kilo parmesan. Vakuumpakket. I 500 grams porsjoner.
- å kjøpe to par sko. Og litt klær.
- å gå bananas i Bialettibutikken: fra nå av er det ingen tvil om hvem som har tegnesalens kuleste kaffe.
- å kjøpe absurde mengder skissebøker i Assisi.
- å klare underverket å ikke miste noenting.

Spørsmålet nå er: klarer jeg å slanke bagasjen på en uke i Oslo/på hytta, eller blir den bare enda tyngre?

Du vet du går arkitekt når...

...lærerne dine kommenterer tekniske tegninger etter en halvflaske vin og litt campari.
...karakterskalaen din, ved vurdering av skissebøker, består av følgende symboler: fisk - fot - skilpadde - mark. (Jeg fikk en skilpadde med mark på skallet.)
...alle tegningene har kaffe/rødvin/parmesan/olivenolje-flekker.

Åh, livet i Italia er bare flott altså.

Ut i verden

Tirsdag: Oslo
Onsdag: Milano
Torsdag: Venezia
Lørdag: Assisi
Om en stund: Siena
Så: Firenze
Tilslutt: Milano
En uke i: Oslo

Tilbake i Trondheim om en måned. Sakte men sikkert fylles sekken med tegnesaker, skissebøker, kamera, sitteunderlag, målebånd, viskelær og klær.

Si ifra hvis du vil ha kort! Jeg har ambisjoner om å tegne vakre kort til alle som sender meg adressen sin.

Viktig melding

Nå ligger det bilder fra London og Cambridge ute på Flickren min. Altså:

www.flickr.com/humerfelt

for de som vil se hva jeg bedrev tiden med i England.

This is London - in pictures

London var veldig fint, og mesteparten av tiden gikk jeg rundt og så på hus. Resten av tiden drakk jeg kaffe eller vin, eventuelt tok jeg tuben og hørte på The Blow, eller kjøpte te.

Dette er noen av bildene jeg tok. Flere kommer på Flickr i nær fremtid, og en billedpost fra Cambridge kommer nok her også hver øyeblikk.

Det er viktig å se opp, lærte jeg i London. Og så er det viktig å se til høyre så man ikke blir påkjørt, noe jeg nesten lærte the hard way.

Atter et kroneksempel på gleden av å se opp. Dette er altså Norman Fosters The Gherkin i City, og jeg tok også en titt på biblioteket på LSE som han også har tegnet. Jeg sanket maks mengde nerdepoeng hos lærerne mine da jeg kunne fortelle at "jeg hadde snakket med brukerne av biblioteket om hvordan de opplevde biblioteket", dvs hørt Adrians venner whine over hvor bråkete det var der. Yeah.

British Museum. Min første skikkelige arkitektorgasme i London. Ooooho! Jeg hører de har andre ting på det museet, men for meg var bygget nok for denne gang.

I denne gaten bodde Adrian. Rekkehus er kult. I 4. klasse kan man visstnok ta et fag som heter Rekkehus, hvor man drar på eskursjon til (ja, nettopp) London for å se på rekkehus. Nice.

Obligatorisk bilde fra Tate Modern. Fine museet sitt, det er alltid like moro å gå og se igjen mine gamle venner Matisse, Rothko og Dalì, med flere.

Turen kort oppsummert: Were there people in London? Really? I did not notice.

This is Cambridge

Studenter + gamle vakre bygg + øl + shopping + kjekke gutter + hemmelige collegebarer + fine colleger på rekke og rad + fine venninnen + pubmiddag + tegnepause på cafe + livsfarlige sykler + tørket mango + visittkort + nye votter + tilfeldige nordmenn

"Hvorfor skjer sånne ting bare når vi er sammen?"

Fordi vi er best.

This is London

Jeg er alene i London. Vel, nesten alene, jeg bor hos en venn som går på LSE, så helt alene er jeg ikke.

Men først og fremst er det meg, et par slitte Converse, et kamera og to kart som er på oppdagelsesferd. Vi går oss vill i strøket rundt LSE og finner fantastiske smug, vi låner en Audioguide på Tate Modern og ser Braques og Matisse, vi blir ekstatiske på Topshop og bruker opp alle pengene på en fantastisk stripete vintagegenser, vi setter oss på cafe for å drikke en middelmådig kaffe og tegne omgivelsene, vi tar tuben byen rundt. Innimellom tar jeg bilder, mye av tiden hører jeg på musikk. Mest av alt koser jeg meg.

(Bilder kommer når jeg kommer hjem.)

Ikke gi denne kvinnen et kredittkort

Jeg surfet egentlig etter billetter til Italia-turen vi skal på med klassen rundt bursdagstider.

Plutselig hadde jeg ordnet meg en ukes ferie i England. Ryanair solgte billetter for null kroner, og det var for godt til å være sant. Så nå blir det Cambridge, Westoning og London-tur. Fortell meg gjerne om det er noe du synes jeg MÅ gjøre i London, hittil står Tate Modern, British Museum og Camden Market på listen over ting jeg dør etter å gjøre.

Italia-turen er, sjokkerende nok, ikke kjøpt ennå. Jeg utsetter det litt til, av frykt for å kjøpe billetter til Berlin eller Riga mens jeg først er i gang. Jeg har tross alt ikke SÅ mye penger, men derimot en ambisjon om å være nærmere tre uker i Italia mens jeg først er der, for å fylle sekken til randen med olivenolje, vin og parma-skinke før jeg skal hjem igjen.

I tillegg minte mamma meg på at vi skal til Færøyene i sommer, hvilket også fører til en liten Bergenstur. (Man kommer seg nemlig til Færøyene med båt. Fra Bergen.) Med tre utenlandsreiser booket inn i programmet allerede, ser 2009 ut til å bli et år på farten.

N & H Arkitekter og Klatreteam A/S

Jeg har fått meg en god venninne i klassen min, og vi er ivrige på det meste. Dette har ført til at vi allerede har stiftet vårt eget arkitektkontor og laget logoen til dette, før vi i det hele tatt har lært oss å beregne snølast på saltak på hus i Trondheim kommune som ligger på en 50 meter høy topp og ikke er skjermet av terrenget.

Eget kontor førte såklart til en bedriftsplan som ble utformet i buldrerommet på Gløs etter en mildt sagt demotiverende økt som ettertrykkelig beviste mangelen på muskler. I kategorien for langsiktige mål finner vi: Innen diplomen er ferdig (dvs om omtrent fem år) skal vi være gode til å klatre. Dritgode. Og vi skal klare ti hangups, minst. Semestermålene lyder som følger: Kanten er toppen! Klare en til to hangups. Neste semester skal jeg ta Brattkort.

Og som ethvert kontor med respekt for seg selv, skal vi ut i verden for å hente inspirasjon. Før Romaturen vi skal på med klassen, planlegger vi generell loffing med tog i Italia for å spise oliven, se på kunst og gamle hus, drikke vin, klatre og prate sjit.

Dette er bare nødt til å bli bra.

Jeg føkkings hater å fly

Jeg virkelig genuint hater å fly. Misforstå meg rett, jeg er ikke redd for å fly, jeg har ingen problemer med å sitte inni en liten stålboks langt over bakken. Jeg bare hater hele prosessen rundt det å fly, alt som følger med pakken "å fly" for å forflytte seg fra A til B, i denne omgang fra Trondheim til Oslo.

Jeg hater selve prosessen med alle de små leddene som aldri gjør at du får sovet ordentlig: vente på flybuss, flybuss, vente på å sjekke inn bagasjen, vente på security, vente på flyplassen, boarde, vente i flyet, selve flyturen som også bare er venting, vente på å komme ut, vente på bagasjen, vente på flytoget, togturen som også bare er venting.

Jeg hater alle menneskene på fly som er altfor langt inn i intimsonen min: flyvertinner som ser helt like ut og snakker med samme monotone stemme når de forteller hvordan jeg skal løse ut redningsvesten min, barna som synger og gråter og sparker i setet hvis de sitter bak meg eller legger det ned i fanget ditt hvis de sitter foran meg, menn som lukter røyk eller dyr parfyme, folk ved siden av meg som bretter ut VG i fanget mitt så det eneste som er igjen av intimsonen min er inni meg, jeg hater de som snakker høyt og brautende eller kanskje aller verst, de som snakker til meg, selv om jeg har bygget opp så høye vegger rundt meg som jeg kan, men både iPod og bok. Ja, jeg er student, ja, jeg skal hjem for helgen, og for å være helt ærlig, så driter jeg ganske mye i å smalltalke med deg fordi vi ikke kan smalltalke i dette landet.

Jeg hater selve konstruksjonen fly hvor alt er rasjonalisert på bekostning av menneskelighet: beinplassen selv mine ben finner klaustrofobisk, doen, vinduene og setene som aldri stemmer overens, trallene... Og hvorfor er de eneste fargetonene som er lov i fly gråhvit og kjedeligblå?

Jeg hater kaffen på flyplassen og på flyet.

Jeg hater forsinkelsene, sikkerhetssjekkene og følelsen av å bli sett på som potensiell terrorist bare fordi tøyskoene mine har maljer i metall eller jeg er den heldige eier av en laptop, jeg hater å bli beepet over hele kroppen bare for å konstatere at tidligere nevnte tøysko har maljer i metall, jeg hater inkonsekventheten mellom ulike flyplasser og hvordan du noen steder mer eller mindre ender opp i bare trusa, mens andre steder kan dure igjennom med kniv og strikkepinner.

Jeg elsker å sitte på Flytoget i det vi kommer innover mot Oslo, og jeg kan se ut på bygårdene i Gamlebyen og tenke på bra nach jeg har vært på, se Middelalderparken og alltid tenke Øya, se huset hvor pappaen til Fride bor, se Operaen og fjorden - alltid fjorden - og til slutt, hoppe av Flytoget og finne en trikk hjem.

Welcome to the mountains

Pappa og jeg kom akkurat hjem fra tre dagers tur i Jotunheimen. Ruten var Sognefjellshytta - Fannaråkhytta - Skogadalsbøen - Sognefjellshytta. Veldig fin tur, selv om været ikke var helt på vår side... Jeg lar bildene tale for seg selv, med god hjelp av billedtekster.

Jeg er på vei til min første 2000-meters topp noensinne. Fannaråken ligger på 2068 moh... For å komme opp, må man brevandre over Fannaråkbreen, og det er ikke til å spøke med. Da jeg dro fra Oslo, var det 27 grader og sol, så jeg glemte såklart å pakke votter og lue, noe vi måtte gå til innkjøp av på Gjøvik. Ja, de så ganske rart på oss i sportsbutikken da vi kom og spurte etter lue og hansker. Men vi fant til slutt! Amundsen Sport på Gjøvik CC, you guys rock. Vottene og luene kom derimot godt til bruk på breen, da det regnet sidelengs og det siste stykket måtte klatres i sterk vind. Det var godt å komme frem.

Dette er fra Utladalen, på vei mot Sognefjellet siste dagen. Pappa har funnet trollet i fossen, og ellers hersker det liten tvil om hvorfor det er lett å bli overtroisk i dette landet... Tusser og troll er det overalt, og jeg tror jeg hørte Nøkken kalle.

Utsikt fra Skogadalsbøen mot Styggedalsbreen eller deromkring. Vi kom ned den dalen dag to, og Fannaråken er enda mye høyere. Høydedifferansen er intet mindre enn 1200 meter. Gi jenta litt kred, for her var det mye steinur! Og litt sauer... Og litt myr. Og Kvikk Lunch-pause. Blir det mer norsk enn dette? Jeg tviler.

En glad fotturist tar seg en pause ved Storebrui, som gynger under taktfast og taktløs marsj. Legg merke til den veldig blå elven, bjerkeskogen på 800 moh og hvor harmonisk jeg ser ut.

...og alt i alt var alle enige i at det var en bra tur. Jeg skal ikke si at jeg har blitt helfrelst på fjellet etter dette, det ble en del banning og sverting både over isbreen og i de verste bakkene, men det er fint å skue utover en enorm dal og vite at man har klatret opp hele dalføret på egen hånd, det er fint å tisse under åpen himmel, det er fint å spise mat noen andre har laget for deg på en hytta langt fra folkeskikken, og det er fint å legge seg tidlig fordi man skal ut og gå dagen etter. Forslag til hvor neste års tur går, mottas med takk!

Bare hjemme for å pakke om

Sol og varmt, 24 grader i vannet, rigge opp Laseren og endelig få seilt litt, gode venner, gamle venner, nye bekjentskaper, vafler, løpe rundt i skogen, sommerens første myggestikk, gode klemmer, tidlig opp sent i seng, pranking, bade fire ganger på en dag og sandslottkonkurranse.

Det er alltid bra vær i Vestfold, nærmere bestemt Sandefjordstraktene, det er alltid enormt koselig å være der, og det er alltid veldig avslappende og veldig slitsomt på en gang. Deilig å komme seg ut av Oslo for en liten stund.

Nå lokker fjellheimen!

Sketches fra Hove

Jeg innser at jeg aldri kommer til å skrive en ekte Hove-post hvor jeg legger ut om alt som skjedde og forteller det i detalj på en fin måte. Derfor følger isteden highlights fra notatet "Hove notatbok" på mobilen.

- jeg får en øl og et par nye venner, og jeg blir gjenkjent av en fyr fra Samfundet jeg åpenbart har snakket med, men ikke bitt meg merke i. Pinlig! Men det er sol og øl og alle er glade.
- søster og jeg går tur i matchende regnjakker og forteller hverandre hemmeligheter. Festivalen starter imorgen.
- dønninger på en rullesteinsstrand... for en fin lyd!
- ny musikk å elske: The Black Kids. The Teenagers. Vi danser med såre føtter, men det er verdt det.
- en fremmed gutt kommer bort til meg, klokken er kanskje fem om ettermiddagen og han har gul bukse og en t-skjorte hvor det står "Jackie did it". Han drar i min blå t-skjorte for å se på trykket, gjenkjenner bandnavnet og gir meg tommelen opp. Bra band! The Wombats.
- og det er favorittbandet mitt, gladsangen og verdens skjønneste tekniker som danser backstage. Mamma ringer og forteller meg sensuren på eksamen (det gikk superbra!), jeg blir tilbudt jobb som runner på Leonard Cohen, og verden er bare sinnsykt grei med meg.
- perfekt lykke. To pils, en glad sjef, godmusikken, gamle samfundetbekjente og nye folkenvenner, soloppgang, det blir ikke bedre.
- Blood Red Shoes og en brisen Matias Tellez. Moro.
- vanligvis danser jeg ikke, og jeg danser ihvertfall ikke til elektro-musikk. Men nå danser jeg, jeg danser tullemoves og tenker at indiekids kan da virkelig ikke danse, men noe må jeg ha gjort riktig, for dette gikk jo fint.
- gratis kaffe! Bakfull, men gratis kaffe løser det meste. Følte meg som verste bakfulltrollet da jeg kom bort, men ble gjenkjent før jeg var nær nok til å se hvem jeg ble gjenkjent av og etter litt koffein og småprat, var formen på vei oppover.
- Yesayer, the Raconteurs, sliten i føttene og i hodet. Trenger desperat en sofa! Stikker backstage og slapper av, koser meg med sykt bra folk og DJ-musikk i bakgrunnen. Digg! Hjem og sove nå.
- Babyshambles kom ikke. Ikke overrasket, bare irritert.
- på National Bank-konsert, og så nær lykken som mulig. Det er gamle og nye sanger, "baby you and me are just a coincidence" og jeg er så glad! Jeg er sliten, men enormt glad. Jeg har tatt ut øreproppene og danser edru.
- og så er det over. Jeg forlater nye venner etter tre klemmer og et "vi sees", ser soloppgangen og kryper inn i teltet for aller siste gang på en stund. Fine minner.

Alt i alt en særs vellykket uke, selv om åtte dager i telt er litt stivt. Greit nok oppsummert av en ny venn: "Veldig bra festival, men den varte en dag for lenge, for idag har det ikke vært så mange bra konserter og alle er skitne, bakfulle og har lyst til å tisse på en skikkelig do."

(Ingrids fortellinger fra både under og etter festivalen, kan du lese her)

Hvordan låser man et telt, liksom?

Jeg skal på Hovefestivalen og jobbe opprigg, og min kjære søster skal jobbe under festivalen med noe pressegreier. Problemet er bare at hun ikke har tenkt seg ned samtidig som meg, men to-tre dager etter meg. Så derfor, kjære venner, skal jeg reise til Tromøya alene, sette opp telt alene, jobbe på Hoves største scene alene, sove i telt alene, skaffe meg venner alene osv osv osv. Jeg merker den sosiale angsten tar tak allerede. For å ikke snakke om at det å slå opp telt, kanskje ikke er det jeg er aller best til her i verden. Dessuten ligger både arbeidsbukse og hansker i Trondheim, vi snakker urutinert til tusen her! Knurr.

Skal du på Hove? Eller enda bedre, skal du jobbe med Hoveoppriggen? Let me know!

Jeg slikker på en Split mens jeg runder Mathiesen

Nå er jeg hjemme i sengen på barnerommet. Livet mitt i Trondheim er stuet i høyden på rundt regnet 4 kvadratmeter, og resten av tingene har jeg i tursekken her hjemme. Nå venter jobb imorgen tidlig, Wooden til helgen og massevis av gamle venner jeg bare dør etter å treffe. Men først: semesterkavalkade.

Dette var semesteret da...
...Fride ble min store kjærlighet, vi var først mye på fylla og så mye på skolen, men hele tiden med et arsenal av gode vitser, kaffe, klemmer, teite historier og råkkenråll.
...jeg pådro meg tidenes verste blåmerke på leggen noensinne etter en litt lei historie.
...jeg spiste grøt hver fredag i Hangaren med gode venner, og satt og drodlet på Realfagsbiblioteket etterpå.
...vinteren var tung og lei og mørk og jeg låste meg inne sammen med Thomas Dybdahl, og jeg kom ikke ut igjen før jeg møtte et skikkelig snodig band på Klubben som fikk meg til å danse og le. Og etter det kunne ikke verden gjøre noe annet enn å gå oppover.
...jeg lærte å sveise! Og ikke minst, fikk mye skryt for fine sveiser.
...kjærligheten var som en stor tallerken med tagliatelle: sjansen for at du fikk tak i den samme snoren hvis du dro i to tilfeldige ender, var lik null, med de knuter og forviklinger det førte med seg. Men det var god saus på tagliatellen.
...jeg ble litt mer voksen på mange måter: jeg tok beslutninger jeg ikke trodde jeg skulle ta, kjøpte en leilighet, kom meg hjem i tide (iallfall i én av ti tilfeller) og lærte meg å like både broccoli og sild.
...verden åpnet seg: jeg dro til Frankrike i påsken i over en uke og opplevde både Paris og Bordeaux på egen hånd, og jeg dro til Lofoten midt i eksamensinnspurten for å surfe og se lyse netter.
...jeg hilste på Stig van Eijk. Det i seg selv var ikke så spennende, men resten av kvelden var hysterisk morsom, for å ikke snakke om at Spitposten kunne rapportere om at Stig hadde spydd på Dusken.
...vi grillet i Høyskoleparken istedenfor i Frognerparken, men ellers var alt helt det samme.