Bigbang-nostalgi

Litt spontant ble jeg med på Bigbang-konsert på Operataket på torsdag.

For fem år siden dro jeg på Bigbang-konserter så ofte jeg kunne, og de spilte overalt, så det ble en del konserter etterhvert. Jeg tror jeg har sett dem nærmere tjue ganger. Jeg hørte på Bigbang på fest, på biltur, på trikken og overalt ellers. Etterhvert har interessen roet seg til et mer normalt nivå, jeg synes de nyeste platene er middels, og jeg farter ikke lenger Østlandet rundt for å se dem en gang til. Gjort det før, kjenner greia nå. Har kommet videre.

Og selv om det er lenge siden jeg var på toppen av mitt kjærlighetsforhold til Bigbang, så er det fortsatt noen av de gamle låtene som tar tak i meg, drar meg tilbake til alle følelsene jeg har følt mens jeg hørte dem og elsket dem intenst, og jeg kjenner meg igjen. Igjen og igjen. Det slår ikke feil. For meg er det magisk.

Det hjelper såklart også på den lett ekstatiske følelsen at Grenien stagedivet i Oslofjorden og at vi stakk backstage etterpå og hilste på bandet. Sukk.

En gang blodfan, alltid blodfan.

GS ser meg

Som konstatert så ofte før, Trondheim er en ganske liten by, og faren for at du treffer noen du kjenner på gaten, er skyhøy. Det er sjelden jeg kommer meg et sted uten å ha sagt hei tre-fire ganger på veien, men nå i det siste har det blitt helt ekstremt.

Jeg ble venn med Einar og Nils Christian i virkeligheten og på Facebook rett før påske, og via Facebook oppdaget vi at vi er så godt som naboer. Jeg har aldri sett noen av dem på Bakklandet i de syv månedene jeg har bodd her. Det var frem til nå. Nå treffer jeg Nils overalt og ingensteder, og jeg kan ikke bevege meg på cafe, eller ut om morgenen for å kjøpe brød og melk, uten å treffe Einar. Opplevelsen som topper det meste, var å treffe Einar klokken fem om morgenen på vei hjem fra Samfundet, hvorpå han kan fortelle meg ting jeg ikke kan huske å ha gjort, fra en fest i februar. Dagen min er rett og slett ikke komplett uten at jeg har truffet Einar, Nils eller begge to, det har nå blitt såpass rutine å snuble over en eller to av dem at det kan likestilles med å pusse tenner eller drikke kaffe til frokost. 

Kort oppsummert: Dette er første gangen i mitt liv jeg synes det er på sin plass at jeg føler meg overvåket.

Derimot er det godt mulig det også bare er finværet som gjør at vi henger ute alle sammen, eller at jeg har havnet i en litt ufin mastergradsstudentrytme, eller at det er sånn det går med husfolk. Og så føler jeg meg jo litt kul som alltid kan vinke til noen da.