Bigbang-nostalgi

Litt spontant ble jeg med på Bigbang-konsert på Operataket på torsdag.

For fem år siden dro jeg på Bigbang-konserter så ofte jeg kunne, og de spilte overalt, så det ble en del konserter etterhvert. Jeg tror jeg har sett dem nærmere tjue ganger. Jeg hørte på Bigbang på fest, på biltur, på trikken og overalt ellers. Etterhvert har interessen roet seg til et mer normalt nivå, jeg synes de nyeste platene er middels, og jeg farter ikke lenger Østlandet rundt for å se dem en gang til. Gjort det før, kjenner greia nå. Har kommet videre.

Og selv om det er lenge siden jeg var på toppen av mitt kjærlighetsforhold til Bigbang, så er det fortsatt noen av de gamle låtene som tar tak i meg, drar meg tilbake til alle følelsene jeg har følt mens jeg hørte dem og elsket dem intenst, og jeg kjenner meg igjen. Igjen og igjen. Det slår ikke feil. For meg er det magisk.

Det hjelper såklart også på den lett ekstatiske følelsen at Grenien stagedivet i Oslofjorden og at vi stakk backstage etterpå og hilste på bandet. Sukk.

En gang blodfan, alltid blodfan.