Noen ganger

Noen ganger vet man bare at det kommer til å gå bra. Som når man sitter i en sofa på Brukbar i slutten av oktober og ikke kunne brydd seg mindre om bandet som spiller og om lyden er dårlig, selv om det er det man snakker om. Som når man drikker te og hører på the Smiths og det er høst og mørkt ute. Som når man sitter rett under taket i Storsalen og titter på de som jobber, og der nede ser man en tynn gutt med band-t-skjorte og alt for mange nøkler.

Som når man går nedover gaten et par uker senere med en annen hånd i sin hånd og vet at det har gått bra. Denne gangen gikk det bra.

Øya 09: Kärlek och musik

På to intense dager på besøk i Oslo for å gå på Øya, har jeg opplevd mer enn jeg gjorde på to måneders ferie i Oslo.

Øya er... gamle venner fra Oslo, Trondheim og Berlin, det er den gode musikken jeg visste om og den gode musikken jeg oppdager, det er band man kanskje ikke hadde trengt å se, det er gode minner fra tidligere festivaler, det er pappglass med øl og økologisk mat, det er ivrige regnskurer og allværsjakke eller det er sol og Ray-Bans, det er nachspiel med vinyl, det er teknikerbekjentskaper, det er fine samtaler om arkitektur, det er kjole og Converse, og det er å se utover Oslo fra Stratos mens Ladyhawke spiller i bakgrunnen og man tenker at nå har jeg det sykt bra.

Working Class Hero, part 3

Det hender seg folk ringer og lurer på hvordan de ligger an i køen, eller vil melde en endring, eller noe annet jeg må skrive på saken. Da ser man også initalene på den som har vært inne på saken før.

I det siste har jeg fått veldig mange saker med initalene til han kjekke på jobben, som jeg ikke en gang har turt å hilse på, bare smugtitter på. Lurer på om det er mange fordi Noen prøver å fortelle meg noe. Eller om jeg bare legger ekstra godt merke til det når det er hans bokstaver. Eller om han bare får masete kunder som vil sjekke status.

Eller om jeg burde begynne å sosialisere mer igjen. Förbannad vara att starta 0700, jeg blir jo helt ødelagt!

Det er dette det handler om

- gutter i grønne bukser
- venninner som smugleser
- en øl som ble til fem
- gutter som ikke kan danse på bordene men gjør det likevel
- modeller man plutselig finner ut hvordan skal bygges
- den Rockettotheskysangen
- røde t-skjorter og sort genser, jeg traff fire med samme outfit som meg
- klatring - jeg klarte en 5- rute! bare vent til våren
- avtaler om kaffe på Gløs
- den Gode Samtalen
- å være sjenert og keitete fortsatt
- Damien Rice som snek seg opp i høstmørket og krevde å bli hørt på
- små limpistolbrannsår
- cappuccino og strikketøy

Working Class Hero, part 4

Spiste lunch med Han kjekke idag.

Han: "Jobber du i helgen eller?"
Jeg: "Mm, både lørdag og søndag."
Han: "Jeg og. Når på dagen da?"
Jeg: "Fra ca halv ni, tror jeg."
Han: "Jeg og!!"
Jeg: "Da skal vi jobbe masse sammen, vi kommer til å bli bestevenner!"
Han: "Jeg gleder meg!"

I tillegg skal Han dødskjekke jobbe, så det er duket for å bli litt av en helg.

Det fikk Bodegaen til å blekne, liksom...

Vi er tilbake fra Slottsfjell! Og herregud, for et mojo vi må ha hatt! Jeg tror aldri jeg har blitt sjekket opp så mange ganger på så mange teite måter. Same goes for mine venninner. Favorittene følger her i tilfeldig rekkefølge.

- "Hvorfor ble du så fin nå?"
Sånn på din fjortende pils mener du, når du begynner å bli litt smådesp og hypp på å få med deg noe hjem? Hørt på Kastellnatt under Slagsmålsklubben.

- "Jag trodde först du var svensk, för svenska flickor är så mycket snyggare enn norska."
Nei, jeg er norsk og norsk to tha bone! Fortsettelsen var heller ikke særlig pen, en generell undervurdering av mine tekniske ferdigheter ("Kan du hente gaffa? Det er sånn sort, bred teip man pleier å bruke på scenen...") kombinert med å bytte ut navnet mitt med søtnos, førte til at jeg var ganske sinna etter åtte timers selskap med min med-frivillige stagehands.

- "Veldig hyggelig å treffe dere, men jeg må skikkelig tisse altså. Må du tisse? Skal du være med å tisse? Nei? Ikke?"
Går det greit hvis jeg må bæsje eller? En bekjent av en venn av oss som snublet over oss på vei til do, og førte en lengre samtale med en av tre jenter. Dette var avslutningen. Så herlig lite subtilt, og så hysterisk morsomt. Vi har ledd lenge av tissegutten etterpå...

- "Hvis ikke jeg kysser deg nå, så dør jeg!"
Hvis du ikke kjøper øl til meg nå, så dør jeg! Og så kan vi se an den kliningen senere. Kastellnatt igjen, i baren. Kompisen hans hadde akkurat kjøpt tre øl som han som var døden nær og en annen tok hver sin av og lot kompisen stå igjen og betale, før han gikk for å slå "vennene" sine. Da stod det igjen en øl til meg, som jeg tok før jeg løp bortover i sølepyttene til vennene mine.

- Dårlig dansing. Alltid en slager. Alltid!

Ellers var det fint å henge med fine venninner, treffe gamle og nye teknikervenner, drikke øl, snakke fransk på hytta, sitte foran lysbordet og se Kaizers og Superfamily, samt sjekke Samordna Opptak... Egen post kommer.

Hørt om dansing

Fride etter at jeg har fortalt en morsom historie om da jeg var og danset til MSTRKRFT på Hove: "Astrid, jeg har sett deg danse, og tro meg, du har ikke sjekket opp noen som helst ved å danse. Sorry, men du kan virkelig ikke danse."

En kompis av min firmenning som observerer meg og firmenning danse på et lugubert sted på Grønland til ABBA: "Dere var ikke så heldige med dansegenene i deres familie, eller hva?"

Fra nå av kaller jeg meg bare Astrid Dance Dance Jump Jump.

Astrids tips til en vellykket Oslosommer

- Ta en spasertur over Frogner/Urra/Briskeby og kjøp (evnt få, hvis du har de rette kontaktene) en deilig iskaffe på Mocca. Eventuelt en dobbel cortado hvis det blåser.
- Kjør en ekstra runde i rundkjøringen ved Bislet Stadion bare fordi det minner deg om den gangen du kjørte femten runder rundt samme rundkjøring i russetiden med to gode venner, mens folket som satt og drakk på Store Stå Pub holdt tellingen for dere.
- Hør på Black Kids!
- Besøk en gammel venn på Vinderen og grill skikkelige hamburgere, og prat om alt og ingenting.
- Kjøp jordbær, økologisk vaniljeis og mørk sjokolade. Rens bærene og riv sjokoladen over is og jordbær. Nytes best sammen med en fin venninne man kan plukke opp i dodgy strøk på østkanten, med Den Gode Samtalen om sommerens festivalopplevelser og de kjekke guttene som tilbehør.
- Vend ansiktet mot solen og ignorer at du er bakfull.

Mmm, for et liv! Jeg virkelig elsker å være i Oslo om sommeren. Det er ennå mange kule ting som må gjøres før sommeren er komplett: Øya, søndagsmarked i Birkelunden, blåskjell på Lanternen, tilbringe mer tid i Frognerparken, havefester, cupping hos Tim Wendelboe hvis han driver med slikt ennå, oppdage hva som er sommerens kuleste utesteder (Revolver? Oslo Mek. Verksted? Dattera til Hagen?), ekspedisjon til Nordstrand og mye mer caféliv. Juli og starten av august ser ut til å bli meget bra, med andre ord!

Sketches fra Hove

Jeg innser at jeg aldri kommer til å skrive en ekte Hove-post hvor jeg legger ut om alt som skjedde og forteller det i detalj på en fin måte. Derfor følger isteden highlights fra notatet "Hove notatbok" på mobilen.

- jeg får en øl og et par nye venner, og jeg blir gjenkjent av en fyr fra Samfundet jeg åpenbart har snakket med, men ikke bitt meg merke i. Pinlig! Men det er sol og øl og alle er glade.
- søster og jeg går tur i matchende regnjakker og forteller hverandre hemmeligheter. Festivalen starter imorgen.
- dønninger på en rullesteinsstrand... for en fin lyd!
- ny musikk å elske: The Black Kids. The Teenagers. Vi danser med såre føtter, men det er verdt det.
- en fremmed gutt kommer bort til meg, klokken er kanskje fem om ettermiddagen og han har gul bukse og en t-skjorte hvor det står "Jackie did it". Han drar i min blå t-skjorte for å se på trykket, gjenkjenner bandnavnet og gir meg tommelen opp. Bra band! The Wombats.
- og det er favorittbandet mitt, gladsangen og verdens skjønneste tekniker som danser backstage. Mamma ringer og forteller meg sensuren på eksamen (det gikk superbra!), jeg blir tilbudt jobb som runner på Leonard Cohen, og verden er bare sinnsykt grei med meg.
- perfekt lykke. To pils, en glad sjef, godmusikken, gamle samfundetbekjente og nye folkenvenner, soloppgang, det blir ikke bedre.
- Blood Red Shoes og en brisen Matias Tellez. Moro.
- vanligvis danser jeg ikke, og jeg danser ihvertfall ikke til elektro-musikk. Men nå danser jeg, jeg danser tullemoves og tenker at indiekids kan da virkelig ikke danse, men noe må jeg ha gjort riktig, for dette gikk jo fint.
- gratis kaffe! Bakfull, men gratis kaffe løser det meste. Følte meg som verste bakfulltrollet da jeg kom bort, men ble gjenkjent før jeg var nær nok til å se hvem jeg ble gjenkjent av og etter litt koffein og småprat, var formen på vei oppover.
- Yesayer, the Raconteurs, sliten i føttene og i hodet. Trenger desperat en sofa! Stikker backstage og slapper av, koser meg med sykt bra folk og DJ-musikk i bakgrunnen. Digg! Hjem og sove nå.
- Babyshambles kom ikke. Ikke overrasket, bare irritert.
- på National Bank-konsert, og så nær lykken som mulig. Det er gamle og nye sanger, "baby you and me are just a coincidence" og jeg er så glad! Jeg er sliten, men enormt glad. Jeg har tatt ut øreproppene og danser edru.
- og så er det over. Jeg forlater nye venner etter tre klemmer og et "vi sees", ser soloppgangen og kryper inn i teltet for aller siste gang på en stund. Fine minner.

Alt i alt en særs vellykket uke, selv om åtte dager i telt er litt stivt. Greit nok oppsummert av en ny venn: "Veldig bra festival, men den varte en dag for lenge, for idag har det ikke vært så mange bra konserter og alle er skitne, bakfulle og har lyst til å tisse på en skikkelig do."

(Ingrids fortellinger fra både under og etter festivalen, kan du lese her)

Jeg slikker på en Split mens jeg runder Mathiesen

Nå er jeg hjemme i sengen på barnerommet. Livet mitt i Trondheim er stuet i høyden på rundt regnet 4 kvadratmeter, og resten av tingene har jeg i tursekken her hjemme. Nå venter jobb imorgen tidlig, Wooden til helgen og massevis av gamle venner jeg bare dør etter å treffe. Men først: semesterkavalkade.

Dette var semesteret da...
...Fride ble min store kjærlighet, vi var først mye på fylla og så mye på skolen, men hele tiden med et arsenal av gode vitser, kaffe, klemmer, teite historier og råkkenråll.
...jeg pådro meg tidenes verste blåmerke på leggen noensinne etter en litt lei historie.
...jeg spiste grøt hver fredag i Hangaren med gode venner, og satt og drodlet på Realfagsbiblioteket etterpå.
...vinteren var tung og lei og mørk og jeg låste meg inne sammen med Thomas Dybdahl, og jeg kom ikke ut igjen før jeg møtte et skikkelig snodig band på Klubben som fikk meg til å danse og le. Og etter det kunne ikke verden gjøre noe annet enn å gå oppover.
...jeg lærte å sveise! Og ikke minst, fikk mye skryt for fine sveiser.
...kjærligheten var som en stor tallerken med tagliatelle: sjansen for at du fikk tak i den samme snoren hvis du dro i to tilfeldige ender, var lik null, med de knuter og forviklinger det førte med seg. Men det var god saus på tagliatellen.
...jeg ble litt mer voksen på mange måter: jeg tok beslutninger jeg ikke trodde jeg skulle ta, kjøpte en leilighet, kom meg hjem i tide (iallfall i én av ti tilfeller) og lærte meg å like både broccoli og sild.
...verden åpnet seg: jeg dro til Frankrike i påsken i over en uke og opplevde både Paris og Bordeaux på egen hånd, og jeg dro til Lofoten midt i eksamensinnspurten for å surfe og se lyse netter.
...jeg hilste på Stig van Eijk. Det i seg selv var ikke så spennende, men resten av kvelden var hysterisk morsom, for å ikke snakke om at Spitposten kunne rapportere om at Stig hadde spydd på Dusken.
...vi grillet i Høyskoleparken istedenfor i Frognerparken, men ellers var alt helt det samme.

GS ser meg

Som konstatert så ofte før, Trondheim er en ganske liten by, og faren for at du treffer noen du kjenner på gaten, er skyhøy. Det er sjelden jeg kommer meg et sted uten å ha sagt hei tre-fire ganger på veien, men nå i det siste har det blitt helt ekstremt.

Jeg ble venn med Einar og Nils Christian i virkeligheten og på Facebook rett før påske, og via Facebook oppdaget vi at vi er så godt som naboer. Jeg har aldri sett noen av dem på Bakklandet i de syv månedene jeg har bodd her. Det var frem til nå. Nå treffer jeg Nils overalt og ingensteder, og jeg kan ikke bevege meg på cafe, eller ut om morgenen for å kjøpe brød og melk, uten å treffe Einar. Opplevelsen som topper det meste, var å treffe Einar klokken fem om morgenen på vei hjem fra Samfundet, hvorpå han kan fortelle meg ting jeg ikke kan huske å ha gjort, fra en fest i februar. Dagen min er rett og slett ikke komplett uten at jeg har truffet Einar, Nils eller begge to, det har nå blitt såpass rutine å snuble over en eller to av dem at det kan likestilles med å pusse tenner eller drikke kaffe til frokost. 

Kort oppsummert: Dette er første gangen i mitt liv jeg synes det er på sin plass at jeg føler meg overvåket.

Derimot er det godt mulig det også bare er finværet som gjør at vi henger ute alle sammen, eller at jeg har havnet i en litt ufin mastergradsstudentrytme, eller at det er sånn det går med husfolk. Og så føler jeg meg jo litt kul som alltid kan vinke til noen da.

12 dager til 21 år

Jeg vet jeg blogger ulidelig mye for tiden, men at jeg snakker mye, burde ikke akkurat komme som et sjokk på de av dere som er så heldige å kjenne meg personlig. Dagens tema er bursdag, og jeg ønsker i den anledning å presentere årets ønskeliste:

• Leatherman
  
• Lommelykt (sånn liten og praktisk til Regi-bruk)
• Tivoli DAB-radio
• Sko, alltid sko (jeg bruker 38)
• Nick Cave - Dig!!! Lazarus, Dig!!!
• The National Bank - Come On Over To The Other Side
• Farmers Market - Surfin´ USSR
• Mummitrollkopper
• Moleskinenotatbok om Paris
• Et sted å bo til høsten (og et studie, men det kan du neppe fikse)
• Besøk i Trondheim (det er bare å komme)
• iPod (nano?) siden jeg tror min gamle har avgått med døden
• Bøker du synes jeg burde lese (eller alt av Oscar Wilde, Anna Gavalda (gjerne på fransk), Haruki Murakami, nørdebøker om kunst (impresjonisme, italiensk renessanse, ekspressjonisme) musikk (gjerne om Tom Waits og The Smiths) eller arkitektur ...)
• Musikk du synes jeg burde høre (for tiden hører jeg bare på The Clash og The Smiths (en lei hookup på 80-talls britisk rock), så jeg trenger litt ny input)
• Gavekort på café
• Billett til Superfamily på Blæst 11. april

Ellers er det litt spennende dette med alder. Alder og livserfaring. Det er ikke stor forskjell på fem år, eller tre, eller to, men akkurat i den alderen jeg er nå, merker jeg at det er stor forskjell. Selv om mange av de rundt meg mener det er annerledes, at alder ikke betyr så mye. Men... Det er stor forskjell på folk som er nesten ferdige med å studere, som har bodd hjemmefra lenge, blitt voksne, bestemt seg, gått på noen smeller, reist seg igjen og lært seg en del triks, og meg... Som er en liten drittunge som akkurat har flyttet fra mammas trygge favn og fortsatt ikke klarer å stryke kjolene sine og handle mat selv. Av og til merker jeg det godt, og så blir jeg flau over at jeg vet så lite, har sett så lite, ikke kan komme med bedre svar. Jeg prøver å trøste meg med at jeg vet mye annet, har sett mye annet og kan svare bedre på andre ting, men det er ikke alltid jeg er helt komfortabel med det. Men jeg prøver så godt jeg kan å lære mer hver dag og å se mer. Om fem år er jeg sikkert gammel og savner de gode dagene da jeg var ung og håpefull istedenfor gammel og kynisk. Og hvor er jeg da om femti år, liksom. Åh herregud, nå kommer de eksistensielle diskusjonene og det orker jeg ikke begynne på en gang. Quit.

Fride er kul. Og Fride har rett. Det er faktisk hysterisk festlig, og jeg skal le godt av det her til langt etter påske. Fnise fnise. Jeg skulle bare ønske jeg husket hvilke sanger vi spilte...

Om de små tingene

Det er de små tingene som teller. Som at du spør om jeg har husket å ta antibiotikaen min idag fordi du vet at jeg allerede har glemt det, eller hvordan vi begge setter på musikk vi vet den andre liker for å unngå å krangle om tekno igjen, eller at du står klar for å ta meg imot i tilfelle jeg faller i ulendt terreng. 

Semiotikk er ikke min greie liksom

Jeg hater meg selv når jeg er forelsket. Jeg blir så dum og naiv og tror på alt og ingenting, og leser for mye i alt. Men jeg prøver å la være denne gangen. Orker ikke. Så jeg lar deg spille "Girl in Oslo" uten at den handler om meg, jeg lar deg hete det samme som det neste t-banestoppet hjemme uten å legge noe mer i det, jeg lar deg gi meg gratis kaffe gjentatte ganger uten at du er noe mer enn hyggelig, jeg lar deg se på meg med de fantastiske øynene dine og tro at du bare liker blikkontakt, jeg lar deg massere meg uten håp om at du er noe annet enn snill med mine stive skuldre.

Men jeg gleder meg veldig til vil skal drikke kaffe, "anytime", var det ikke det du sa?

Steike

UKA, her representert ved Barneteateret, har spist meg.

Den siste uken har jeg (som alltid) vært tilstede i alle mattetimene mine, og i tillegg har jeg:

Hengt opp lys, strukket kabler, båret det sykt tunge dimmerracket og det nesten like tunge lysbordet inn og ut hver morgen og kveld fordi de ikke kan sove i teltet, stilt lys, hatt gjennomkjøringer, fått kjeft og ros, laget vulkan, stilt lys igjen fordi de ubrukelige skuespillerne snubler i gulvkannene, løpt opp og ned trapper, bannet, programmert lysbord vi ikke skal bruke, poket Erling, drukket vann, spist kjeks og sjokolade for å holde blodsukkeret oppe, ledd av Gorgor, powernappet i manus, skrudd opp blacklights, mast på FK for å få den superlekre grønne jack-kabelen, lett etter en wire, lett etter enda en gulvkanne, lett etter meg selv, kødda med skuespillerne, filtret, filtret om, fått klem av et godt menneske, og et godt menneske til, vasket hendene igjen og igjen og igjen og de er fortsatt sorte, klødd meg i huet.

Drukket øl, blitt full, gått hjem, forsovet meg.

Skrevet øving i KUH1011 om gresk skulptur.

Nå har jeg vært våken i 20 timer, og jeg får ikke sove. Opp igjen om 6 timer... Og klokka tikker.

Frosker vs. prinser

Nå er jeg lei av frosker som ikke blir prinser når man kysser dem.

Irritert!

Jeg merker irritasjonen komme, og det irriterer meg i seg selv, for jeg liker ikke bli irritert for irrelevante ting sånn som denne, men på den annen side virker det greit, for det er faktisk det jeg irriterer meg over som er urettferdig, ikke min måte å takle det på.. Du er markant nå, vet du det, det er så demonstrativt, og i mine øyne unødvendig, for jeg håpet vi kunne klare å i det minste være venner, men du vil tydeligvis ennå ikke, og det er trist, det er masse trist. Jeg ville så gjerne. Jeg kan være grei når jeg vil, skjønner du, jeg er ikke bare kjip, husk kaker, presanger, gode øyeblikk og telefonsamtaler. Jeg skulle ønske... Jeg skulle ønske så mye. Men akkurat nå vet jeg ikke om det er noe vits i å ønske seg noe som helst fra deg, ikke en gang et ”hei”.

Så utrolig nørd å bli så irritert over Facebook. 

Ka farsken steike?

De siste dagene har jeg snakket mye om dialekter og distrikter. Ekko er hjemme fra periferien, og på Romerike var samtlige dialekter i Norge samlet, noe også erfaring fra Trondheim viser fra tidligere visitter.

Noen dialekter er dog heitere enn andre. Jeg skal ærlig innrømme at Oslo 3 ikke er den peneste dialekten, men det er forsåvidt penere å snakke pent østnorsk enn å snakke stygt østnorsk, og dialekter fra dalstrøka innafor og fjellbygdene har jeg lite til overs for... Vestfold/Østfold og andre semisentrale deler av Østlandet er helt greit, og sørlandsdialekt er kjempesøtt. Ingeborg fra litt innenfor Risør snakker genialt, sånn apropos. Men jeg har lagt min elsk på siddis... Man kan ikke være sint på siddis, noe som ble bevist av Laerdes i Hamlet, som kommer stormende inn på scenen og roper "E ska dreba deg, Hamlet, e ska dreba deg!" og ingen er redde. Man må liksom være glad på stavangersk. Bergensdialekt er også ganske fint, særlig når Berge snakker, men jeg tror Knutsen og Ludvigsen har et poeng i at de snakker mye :) Nordvestlandsdialekter er det mye lyd i, og trønderdialekt har jeg faktisk litt problemer med, når det er bredt nok... Pinlig.  Men... jeg har lagt min elsk på nordlansk. Jeg aner ikke hvorfor, men jeg elsker tonefallet, jeg elsker de sære r´ene i noen av dialektene, jeg elsker apokopene, ja selv det friske utvalget banneord! Ah. Det høres så fint ut!

Jeg og Erle diskuterte oss frem til at vi tror vi kan date menn fra Stavanger og Nord-Norge utelukkende fordi de snakker fint. Hva de sier er ikke så farlig, bare de sier det på dialekt! (og hvis de i tillegg har førstegangstjenesten på K/S Norge og går i matrosdress... sukk.)