Slottsfjell 09: en suksess

Det var...
hardt arbeid, fine folk, brødskiver med pålegg, MAlite og LED, sprø døgnrytme, verdens skjønneste teknikergutter som jeg håper jeg snubler over en annen gang, bra band, høy lyd, punktlighet, mobiltelefon som ringer til alle døgnets tider, frokost på Bare Barista med Jane Eyre, vakre gutter, ØL, nachspiel, sol, kos, og sinnsykt stas.

Nå har...
jeg ikke lenger fingeravtrykk på venstre tommel lenger, men desto mange flere gode minner.

Gleder meg til neste år allerede.

Oh God, could it be the weather

Seriøst, det kan regne så mye det bare vil så lenge jeg har mammas regnjakke, en gratis sydvest, blå Converse (tok med blå og røde hjem, for de som lurte) og Queens of the Stone Age og Foo Fighters står på scenen. Slike ting blir det tog av, i god FK-ånd. To favorittband på to dager er kjempestas, og festivalsommeren er herved igang. (For dere som leser på Planet Samfundet, under her er det en video hvis dere ikke ser den, for det gjør ikke jeg på Planeten.)



Fride og jeg snek oss rundt for å titte på det tekniske utstyret. Fun fact: Samme mikser på Wood-scenen som på Klubben, nei, Knaus faktisk, siden man kjøpte ny Klubbenmikser i våres. Høhø. Samme lysbord som i Storsalen. Pluss et bord til og rundt 40 hoder i riggen! Og min arbeidsoppgave på denne festivalen er å plukke søppel... Bittert, men satser på litt mer moro på Hove.

(Ti poeng til den som tar referansen i tittelen og sporer den til et av høydepunktene på Wooden -05 og -07!)

Hverdag igjen

Og da er jeg tilbake i Trondheim, tilbake på skolen idag (jeg klarte en av to skoler, det er god statistikk og jeg er fornøyd), tilbake i livet, fylte kjøleskapet med grønnsaker og gikk på visninger i Høyskoleparken. Så skulle jeg bare på Samfundet og spise kake og drikke kaffe og smugtitte etter en gutt, vi (jeg og Fride, altså, men vi fortalte vitser om ham og det var moro det og) tok en pils, kniste med en gammel UD-pang, vi gikk på FK for å "si hei", noen plinget, vi drakk øl, vi danset og vips så var jeg ganske godt i farta. Jeg skal på Gløs imorgen i 9-tiden og regne ti tusen oppgaver matte før det er grøtspising.

Det er med andre ord ikke lenger ferie, men hverdag igjen. Det er et fint liv jeg lever. Ubrukelig, men fint.

Til tre vakre jenter

Jeg visste det ikke, men jeg merket det godt da jeg var hjemme, at jeg har savnet å ha venninner rundt meg. Kompiser er vel og bra, det er ikke det, men det gikk opp for meg at ingenting er så bra som å ha gode venninner. (Derimot er ingenting så ille som dårlige venninner, men det er en helt annen historie.) Jeg trenger noen å fnise med, diskutere tamponger med, fortelle hemmeligheter til, ta ansiktsmaske og manikyr med (ja, altså... nei), shoppe med, og ikke bare kule gutter jeg kan snekre og gå på fylla med.

Men, nå er jeg så heldig at jeg holder på å få tre nye gode venninner i denne byen, i tillegg til de jeg hadde fra før. (Dere er herlige dere og, hvis dere lurte.)

Jeg har fått en god venninne som minner om meg selv. Vi er ca like gamle og vi er fra Oslo begge to, vi har felles bekjente og felles referanseramme på en hel del ting. Vi er like glade i kaffe, øl, gutter og tekniske greier vi egentlig ikke forstår oss på og timene flyr på cafe. Hun er fantastisk å henge med i de gode stundene, og en å regne med i de ikke fullt så gode stundene når man trenger råd og trøst. Hun er superwoman, som gjør det bra på siving uten å egentlig være motivert og med et alkoholkonsum som ville imponert de fleste. Hun rekker alt selv om hun er vimsete. Jeg er så imponert og så glad for å få kjenne henne, og jeg tror det kan bli et langvarig vennskap.

Jeg holder på å bli kjent med en jente som er lysende god. En såkalt klippeperson, altså en som er som en klippe, et fast holdepunkt i hverdagen, en du vet hvor står, og at du står støtt sammen med denne. Hun sender omtenksomme SMSer når man trenger det aller mest (rett før premiere f.eks), hun kan løse alle problemer uten å bli så mye som litt stressa, hun sier de riktige tingene når man trenger å høre dem, hun holder hemmeligheter som banken.

Og tilslutt, jeg holder på å bli kjent med en jente som jeg føler meg forferdelig heldig for å få lov å bli kjent med. Siden jeg først fikk vite hvem hun var, har hun vært et av mine store idoler og forbilder i Trondheim, jeg har tenkt "sånn skulle jeg ønske jeg var" og plutselig sier hun "jeg kjenner meg sånn igjen i deg, du er akkurat sånn jeg var da jeg var like gammel som deg" og jeg blir så glad at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Og derfor sender hun dikt jeg elsker, og derfor har jeg lyst til å låne henne en bok jeg likte godt. Og med slike fotspor å tråkke i, er det håp for meg og. Hun er god fra innerst i hjertet, hun er kjempeflink til å se folk og gi dem akkurat de de trenger da, enten det er stryk på ryggen eller en klem. Hun er god og trygg og en jeg ukritisk vil fortelle alle mine hemmeligheter til, fordi jeg vet hun kan løse noen av flokene rundt dem ved å bare være den hun er.

Jeg er heldig. Jeg er omgitt av fantastiske mennesker. Dette er bare tre. Dere er mange, mange flere.

En slags form for kontroll

Denne uken har jeg offisielt hatt husfri. Det skulle bety at jeg skulle være litt mindre på Samfundet og litt mer på skolen. I praksis betød det at jeg bare var på Samfundet mandag på jobbing, tirsdag på møte med Lilleskogen, onsdag på styrevafler, fredag på hybelvask og søndag for å finne et sceneteppe. Bare fem av ukens syv dager, det er god innsats... Eller?

Det interessante man kan legge merke til her, er fraværet av husliv lørdag. Ja, mamma, tenk, jeg var faktisk hjemme lørdag kveld og spiste lasagne og gulrotkake! Fridulf og jeg var flinke og holdt oss unna huset; det var tøft, men vi klarte det. Vi rocker. Resultatet var at jeg, sprek som en loppe, var på Byåsen kl 12 søndag morgen og akte med barna. Slå den!

Lyder og mentalsykdommer (eller hvorfor jeg ikke er i FK)

Av og til hører jeg lyder jeg ikke klarer å finne ut av om er inne i hodet mitt eller utenfor. Er dette betalingen for mange år på konsert med høy, høy lyd uten ørepropper? Eller er det et sikkert tegn på at jeg har en mentalsykdom? Jeg vet ikke, men i de aller fleste tilfellene finner jeg lydkilden etterhvert. Men før den tid... Åh herregud, så bekymret jeg er!

Og hvem snakker du om lydene inni hodet ditt med? Vennene dine, som spiller forståelsesfulle, men tenker "freak" for seg selv og ditcher deg sakte men sikkert. Legen din, som lytter og tar notater, og henviser deg til psykiater. Foreldrene dine, som blir dødsbekymret og tror du går på dop. Jeg er skeptisk.

Det tok meg lang tid å forstå at hodet mitt ikke durer som et uvær når jeg våkner og er fyllesjuk, men at det rett og slett bare er fordi vi har sentralstøvsuger i huset, og naboen trives med å støvsuge mellom 10 og 12 på søndager.