Følelsen av søndag, del 2

Alpeluen har jeg mistet. Stripete genser ligger på gulvet. Skjørt og småsko ble byttet ut med bukse og Converse etterhvert, og jeg er fortsatt svimmel etter å ha kjørt karusell. Det var varmt på vingården, hett på Moulin Rouge, svett i Tour de France og generelt god stemning i hele Frankrike i går. Nevnte jeg den hjemmelagde karusellen? Lurer på om noen berget hestene. Herregud. Obelix ble møkkings, Pink Panter var der, en Brie strippet i buret, loffen, french dogen og drueklasen var litt varme, og det var høy alpelueføring, samt mange pantomimeartister, bohemer og rødvinsdrikkende menn med tynn bart. For å ikke snakke om den gående pappvinen og Marie Antoinette. Og følelsen av å gå hjem tidlig om morgenen i strålende solskinn og høre riffet fra "Suser avgårde" og synge "Det er grålysning og ikke en lyd i byn, og jeg er på vei hjem til en uoppredd seng..." for seg selv. Bilde av Toska og meg foran Eiffeltårnet kommer etterhvert. Vi var pene!

Nå venter en kopp kaffe, og så skal jeg på skolen.

Fransk tankegang

Jeg leser i A Year in the Merde at det franskmenn gjør de første ukene etter en av sine uproposjonalt lange ferier, er å planlegge neste ferie, og innimellom eksamenslesingen er det akkurat det jeg også gjør. Konklusjonen er: Jeg tror jeg får utløp for rastløsheten min i sommer. Hittil er planene Norwegian Wood, Hovefestivalen, fjelltur med pappa, et par dager på hytta i Sandefjord, Moldejazzen, Knatten og Öyafestivalen.

Og innimellom alt det skal jeg jobbe litt i Oslofjorden og flytte i Trondheim. Hu hei hvor det går!

Teaser: Paris

Jeg er mongo med internett, så her kommer noen bilder fra Paris, men bare de som er i landskapsformat, siden jeg ikke klarer å snu de andre bildene mine i blogger. Flere på Facebook. Go check it out.

Dette er utsikten fra Montmartre, god Ameliestemning, crepes og creme brulee, mye amerikanske stemmer og gode muligheter for karrikaturtegninger av deg selv. Vil du egentlig ha en karrikatur av deg selv? Vi trodde ikke det. Er en grunn til at vi ikke skal bli politikere, liksom.

Morsom grafitti på vei ned fra Montmartre.

Kanskje egentlig et høykantbilde, men what the heck: Fransk ingeniørkunst på sitt beste for over 100 år siden, Tour d´Eiffel, by night. God utsikt, engstelig mamma: "Jeg vet han bygde masse broer og sa at et tårn bare er en bro oppover, men man pleier da ikke ha heiser i broer?" Priceless.

"Hjelp, vi er fanget i en glassmonter! Hjelp!" Morsom og spennende gåtur i Marais med fransk guide. På fransk. Jeg fikk med meg en del, men på et gitt tidspunkt klarte jeg ikke ta inn mer fransk, og så etter gøyale ting isteden. It´s all in the details, liksom. Marais var bra sted, likte det godt, selv om jødebakeriet ikke akkurat scorte topp på service.

Place Pompidou, utsikt fra Centre de Pompidou. Masse fin samtidskunst! Aye.

Ellers var vi på Louvre... Musee d´Orsay... Shopping... Mer gåtur... Flere bilder og mer info kommer. Se ellers søsters blogg for en bokstavelig talt (hoho) festlig omtale av turen.

Nå skal jeg nemlig lage meg erkefransk middag: gåselever, løkkompott, salat, brød og en rar pølse som lukter i hele kjøkkenet.

En France

Je suis en France ces Paques, et c'est très bien. Je parle en peu, j'ecoutes beacoup et je comprends beaucoup aussi. C'est très cool. J'ai visitè Paris, Bordeaux et aujourd'hui je suis à Cognac. Demain, je vais à Rochefort et après à Bordeaux, à l'aeroport Charles de Gaulle lundi pour retourner à Trondheim.

Lang post med bilder kommer naar jeg er tilbake. Men jeg har det kjempefint!

Fjasejente

Påskeferie kan begynne å bli prekært. Jeg har begynt å lese bøker om Paris, og jeg har begynt å drømme om sushi i Bordeaux, og vin, og ost, og Adeline, og ... og ... Ja.

Det er ikke det at jeg ikke har det fint, Trondheim er nemlig toppers for tiden, her er det god stemning, gamle venner og panger på besøk, min aller første kjøring på egenhånd med en kjemperigg og det er bare litt vondt i ankelen. Det er godt med følelsen av mestring, være seg av nyervervet kunnskap eller gamle triks, og å gjøre ting bare fordi man vet man kan, og ikke nødvendigvis bare fordi man må.

Men ferie... Ingenting er som ferie. Og det blir deilig å henge med la famiglia, og snakke fransk igjen, og ikke tenke på matte, fysikk og sånn i godt over en uke.

Tout à coup, je suis à Paris

Jeg vet ikke helt, men jeg tror det er trekkspillmusikken som gjør det. Eller soldaten som går på skøyter, eller lukten av ferskt bakverk, noen som roper på et fremmed språk. Dette er ikke lenger kalde Trondheim, jeg er ikke lenger på vei til trening med ny treningsbukse og gamle sko mens jeg myser mot det skarpe lyset som reflekteres i snø og is.

Det er Paris. Bienvenue. Verden er plutselig i sepia, jeg har skjørt og småsko og en baguette under armen. Jeg har vesken full av bøker, og jeg er på vei fra Sorbonne til en passende park hvor jeg skal møte noen av kunstnervennene mine til en piquenique. Jeg kan tenke meg at de for eksempel er en stum pantomimeartist, en ulovlig innvandret malerinne fra Chile, og en misforstått forfatter som røyker med sigaretten klemt mellom tynne fingre og som er aller vakrest når han lukker øynene og trekker inn røyken. I kveld skal vi sette oss på en fortauscafé og drikke rødvin og diskutere livet, og høre enda en deprimert mann med akustisk gitar covre Jeff Buckley med sterk fransk aksent. Jeg vil vingle meg hjemover litt utpå natten mens jeg hører småskoene klapp-klapp-klapre mot brosteinen på vei til en liten loftsleilighet med sjel og en katt ved navn Roxane.

Øyeblikket forsvinner, den lave solen treffer meg i øynene og jeg er tilbake i Trondheim. Men jeg tror jeg skal kjøpe med meg en brie på vei hjem.

Des feuilles rouges et jaunes

En eller annen gang mens jeg har vært på Samfundet, har det blitt høst. Eller, vinter. Jeg beveget meg helt til Universitetet i Gokk idag, bedre kjent som Dragvoll, bare for å konstatere at det blåser, snør, sludder, regner og er kaldt og ufyselig ute. Jeg kommer aldri til å venne meg til trønderværet.

Jeg er blitt syk i både halsen og i armene, men min nye fastlege vil ikke erkjenne at jeg er pasient ennå, og sitter inne med forkjølelseste og "Lasso rundt fru Luna", og kapittel 4, 5, 6 og 7 i matte. En jeg vil høre fra svarer ikke på melding, og på bordet mitt visner 9 roser i champagneflaskene som fungerer som vaser. Jeg mangler grønne fingre og blomster, tente lys og tre retters middag var aldri helt min greie. Jeg vil mye heller på konsert. Eller få en kopp kaffe.

Jeg har un jour francophil etter å ha sett Tatt av Kvinnen igår, og drømmer meg til Montmartre. På Montmartre ville jeg gått rundt i skjørt og med et skjerf om halsen, drukket café au lait, spist reblonchon og brie, og skrevet små noveller i en sort bok, mens jeg latet som jeg skjønte alt hva folk rundt meg sa, og undret meg over livene deres og hvem de egentlig er. Paris om høsten må være vakkert.

Det er ikke noe mer å gjøre enn å sette på Tom Waits, Nick Cave og Yann Tiersen, pakke seg inn i løvepleddet og drømme om bedre tider.