Hej allihopa!

Jeg har bodd i Göteborg en liten uke allerede og det føles mycket bra! Göteborg er en deilig by, og foreløpig har tiden gått til å bli kjent, fika, rusle rundt i Linnéstaden hvor vi bor, fika, ta spårvagn, fika, kjøpe ræl til leiligheten på IKEA og loppis, fika, spise thai og sør-amerikansk nomnommat, fika, drikke øl langs kanalen og mer fika.

Imorgen er første offisielle møte med Chalmers: WELCOME DAY for erasmus-studentene. Det blir fint å føle at vi er litt igang, men jeg tror det blir enda bedre å starte med arkitektfag og sosialisering, som skjer neste mandag igjen.

Og før den tid skal jeg til Stockholm og se Arcade Fire! Hurra!

Bilder både av leilighet, nabolag og skole kommer snart, samt en fast spalte: Ukens svenske ord.

Bigbang-nostalgi

Litt spontant ble jeg med på Bigbang-konsert på Operataket på torsdag.

For fem år siden dro jeg på Bigbang-konserter så ofte jeg kunne, og de spilte overalt, så det ble en del konserter etterhvert. Jeg tror jeg har sett dem nærmere tjue ganger. Jeg hørte på Bigbang på fest, på biltur, på trikken og overalt ellers. Etterhvert har interessen roet seg til et mer normalt nivå, jeg synes de nyeste platene er middels, og jeg farter ikke lenger Østlandet rundt for å se dem en gang til. Gjort det før, kjenner greia nå. Har kommet videre.

Og selv om det er lenge siden jeg var på toppen av mitt kjærlighetsforhold til Bigbang, så er det fortsatt noen av de gamle låtene som tar tak i meg, drar meg tilbake til alle følelsene jeg har følt mens jeg hørte dem og elsket dem intenst, og jeg kjenner meg igjen. Igjen og igjen. Det slår ikke feil. For meg er det magisk.

Det hjelper såklart også på den lett ekstatiske følelsen at Grenien stagedivet i Oslofjorden og at vi stakk backstage etterpå og hilste på bandet. Sukk.

En gang blodfan, alltid blodfan.

Late dager

(fra noens tumblr. marias, kanskje)

- sommerhund og Anna Gavalda under epletrærne i hagen
- yoga for seg selv
- sol sol sol
- utepils på Grünerløkka
- rolig rusling i Oslos gater
- frappé på Kaffefuglen (herregud, det er så godt. Fløte, ass!)

Dessverre er kameraet mitt på kamerasykehuset de neste ukene, så dere får bare se for dere hvor fint det er.

Sånn skal det være

- blå kombisykkel med rødvin i kurven på styret
- frappé i designglass
- ny notatbok fra Trondsmo
- en fin sang i hodet
- å sykle gjennom Frognerparken
- ingen planer fremover

Det er sommer. Det er Oslo, det er Kaffefuglen og mammas gamle kombisykkel. Herregud så fantastisk.

Frognerparken, je t´aime

Noen ganger hopper jeg i det. Forrige uke fikk jeg spørsmål om jeg ville jobbe et par dager i Frognerparken med noe festivalgreier, mot en pen sum penger. Arbeid: litt uvisst, men det innebar gjerder og litt diverse organisering. Eneste haken var at festivalen gikk av stabelen samtidig som min siste eksamen. Etter litt overveing, kom jeg frem til at jeg trengte penger mer enn studiepoeng, at jeg var bedre forberedt på festival enn eksamen uansett, så jeg dro til Oslo mens resten av klassen slet seg gjennom pensum i hurtigtempo.

Fire dager i Frognerparken. Fire dager med støv, sol, shorts, fine folk, gjerder, strips, fjas, smoothies, lite søvn, bord, polakker og scene. Fire dager som kulminerte i en finfin festivaldag som endte i en fabelaktig fest med så mye champagne som jeg aldri har sett før. Gratis. For de som lurte på hva jeg gjorde mens de andre i klassen min hadde eksamen i Arkitekturens teori og historie A.

Tilbake i Trondheim for å pakke før jeg kommer hjem permanent på onsdag. Og selv om solen skinner i gresset ved Elbygget, er det ikke det samme som Frognerparken. Åh, Frognerparken, jeg kommer tilbake snart, og jeg skal ta med pledd og jordbær og gode venner og tilbringe hele dager med deg, jeg skal drikke øl og grille og le av historier fra året som har gått med deg, jeg skal ligge under trærne og lese bok og høre på musikk og jeg lover å være med deg så mye jeg kan, helt frem til august.

Jeg tror vi kommer til å få det strålende i sommer. Du og jeg, Frognerparken, du og jeg.

Øya 09: Kärlek och musik

På to intense dager på besøk i Oslo for å gå på Øya, har jeg opplevd mer enn jeg gjorde på to måneders ferie i Oslo.

Øya er... gamle venner fra Oslo, Trondheim og Berlin, det er den gode musikken jeg visste om og den gode musikken jeg oppdager, det er band man kanskje ikke hadde trengt å se, det er gode minner fra tidligere festivaler, det er pappglass med øl og økologisk mat, det er ivrige regnskurer og allværsjakke eller det er sol og Ray-Bans, det er nachspiel med vinyl, det er teknikerbekjentskaper, det er fine samtaler om arkitektur, det er kjole og Converse, og det er å se utover Oslo fra Stratos mens Ladyhawke spiller i bakgrunnen og man tenker at nå har jeg det sykt bra.

Working Class Hero, del 7

For å ikke snakke om det aller beste:

Ti minutter før jeg skulle gå hjem igår, ringte det en fyr som ville ha assistanse, men som ikke hadde dekning. Han ble rasende, på gebrokkent stavangersk, og forlangte å få tilbake pengene for medlemsskapet sitt snarest siden han ikke har fått det han har betalt for, blablabla. (Les villkårene dine!)

Jeg hørte på klagingen hans en stund, før jeg svarte, rolig og tydelig: "Beklager, men hvis du vil diskutere medlemsskapet ditt og eventuelt melde deg ut, må du ta kontakt med Medlemsservice på mandag. MANDAG."

Da er jeg long gone, for å si det sånn. Frihet smaker best når den føles så fortjent som nå!

Working Class Hero, del 6

Siste dagen. Aller siste dagen.


Og det er så stille. Det er fredag kveld, ingen ringer, ingen av de jeg har hengt med i hele sommer jobber, så jeg sitter her da, med tre fremmede. Orker ikke begynne på en ny "sååå... hvor lenge har du jobbet her da?" "Studerer du til vanlig eller?" og de samme svarene "Arkitekt ja... da er du mye på Operaen da, kanskje. Hehe." Jeg venter på den Vanskelige Telefonen som alltid kommer rett før du skal dra, som er nødt til å bli Ekstra Vanskelig idag siden det er siste dagen.

Alt i alt vellykket jobbing, fine folk, gratis frukt og penger jeg nesten ikke har rukket å bruke. Inntil jeg gjenoppdaget PayPal-kontoen min for noen dager siden. Så snart fylles postkassen min opp med de fineste ting fra Etsy!

Klar for Trondheim på mandag, Øya på onsdag og første helg hjemme på to måneder på fredag.

Typisk Oslo

På cafe. Måtte bare tegne litt. Eller skrive opp en sang.

"Working" Class Hero, del 5

Sommer gjør meg så herlig uproduktiv. Skal jeg på jobb rundt 15, kan du banne på at jeg ikke får gjort noe særlig før den tid. Jeg kunne gått på Arkitekturmuseet, Stenersenmuseet, DogA, Henie Onstad, Astrup Fearnley osv, slik det står i boken min at jeg skal gjøre i sommer. Jeg kunne ha ryddet rommet og vasket festivalskoene, jeg bare glemmer det hele tiden. Det hender at jeg rekker å treffe gamle venner, eller jeg rekker en kaffe i byen, såvidt. Late dager, altså.

Little by little, step by step, men jeg må si jeg gleder meg til semesteret er igang og jeg beveger meg i normalt tempo igjen.

Slottsfjell 09: skoene

Sommerens festivalsko klarte å holde seg relativt rene forbausende lenge. Helt til nachet søndag morgen.

Jeg har blitt en Vanskelig Kunde

Dagens offer: Java. En cafe jeg egentlig liker, om enn litt dyrt, de er flinke, cafeen er drevet av en arkitekt og de har supernice bakervarer.

Men altså, idag bestilte jeg en cappuccino. Den ble servert med store bobler - jeg kunne speile meg i dem. Og den smakte vondt. Brent, dårlig, litt sånn Ruben og jeg lagde dem i starten på FrancisFrancisen, før vi skjønte hvordan maskinen virket. Jeg hadde betalt 38 kr. Ikke fornøyd. Satt i vinduet og funderte litt. Klage eller ikke klage? Liker ikke være vanskelig, men liker ikke vond kaffe heller. Gikk tilbake til kassen.

"Åh, vil du ha en kaffe til?"
"Eh, nei. Jeg vil klage på denne."

Kaffen blir diskutert. Han smaker. Er enig, den smaker dritt. Han sier takk for at jeg klager, det er sånn han blir bedre, lager en ny, jeg smaker, den er god, han sier takk igjen og spør om jeg vil ha en biscotti til kaffen, og sier takk enda en gang.

Vanskelig Kunde = Bra Kunde?

Slottsfjell 09: en suksess

Det var...
hardt arbeid, fine folk, brødskiver med pålegg, MAlite og LED, sprø døgnrytme, verdens skjønneste teknikergutter som jeg håper jeg snubler over en annen gang, bra band, høy lyd, punktlighet, mobiltelefon som ringer til alle døgnets tider, frokost på Bare Barista med Jane Eyre, vakre gutter, ØL, nachspiel, sol, kos, og sinnsykt stas.

Nå har...
jeg ikke lenger fingeravtrykk på venstre tommel lenger, men desto mange flere gode minner.

Gleder meg til neste år allerede.

Working Class Hero, part 3

Det hender seg folk ringer og lurer på hvordan de ligger an i køen, eller vil melde en endring, eller noe annet jeg må skrive på saken. Da ser man også initalene på den som har vært inne på saken før.

I det siste har jeg fått veldig mange saker med initalene til han kjekke på jobben, som jeg ikke en gang har turt å hilse på, bare smugtitter på. Lurer på om det er mange fordi Noen prøver å fortelle meg noe. Eller om jeg bare legger ekstra godt merke til det når det er hans bokstaver. Eller om han bare får masete kunder som vil sjekke status.

Eller om jeg burde begynne å sosialisere mer igjen. Förbannad vara att starta 0700, jeg blir jo helt ødelagt!

Working Class Hero, part 2

Igår så jeg at en med samme navn som eksen min hadde ringt oss for hjelp. Det er omtrent 30 stykker i Norge som heter det samme som ham, og det her var i en annen landsdel enn han bodde i sist jeg så ham, så det var nok ikke ham. Men om enn for en liten stund, så godtet jeg meg litt over at tanken om at han stod fast et sted utenfor Haugesund og hadde fylt bensin på diesel-leiebilen sin.

Humre. Så ringte telefonen igjen.

Working Class Hero

Det var den dagen...
...jeg kjøpte meg hvite sko for skattepengene og drakk iskaffe på Fuglen før jobb.
... en av mine favoritt-eks-politikere ringte inn og trengte assistanse.
... ventilasjonsanlegget var ødelagt og det var 29 grader inne på kontoret selv kl 2030 på kvelden.

Alt i alt, en helt okå dag.

Åpningsreplikken du kan få billig av meg

Trikkestoppet på Olaf Ryes plass, lørdag kveld kl 2355. Ung kvinne i kattekjole og ballerinasko venter på trikken med kakeboks fra Deli di Luca i hendene, omringet av glade og mer eller mindre fulle folk.

Skallet mann, liksom tilfeldig: "Fordi du er den du er!"
Ung kvinne: "Hæ?"
Skallet mann, igjen: "Fordi du er den du er. Det står på kakeboksen din."
Ung kvinne: "Åja. Ha. Ha."

Ung kvinne snur seg bort og har ikke tenkt å fortsette samtalen. Skallet mann har.

Et kvarter senere går han av i Brugata etter å ha lagt ut om seg selv og sin eminense, og jeg har fortalt at jeg heter Karina og går kjemi på fjerde året.

Klarer ikke helt bestemme meg for om det var underholdende eller om jeg må få ladet iPoden min snarest.

Aftentur

cortado og sushi - menneskene jeg er så glad i

første dag på jobb - fine familien min

gamle minner - nye sko - rusletur gjennom strøkene jeg elsker

The Shins - The Long Blondes - The Blow - The Little Hands of Asphalt - etc

klar for en lang sommer. her.

Intermezzo

og nå har vi levert
cavaen er drukket

solen skal nytes
venner skal treffes
mat skal grilles
klær skal vaskes
og rom skal ryddes

og på onsdag faller sensuren.

Welcome to the mountains

Pappa og jeg kom akkurat hjem fra tre dagers tur i Jotunheimen. Ruten var Sognefjellshytta - Fannaråkhytta - Skogadalsbøen - Sognefjellshytta. Veldig fin tur, selv om været ikke var helt på vår side... Jeg lar bildene tale for seg selv, med god hjelp av billedtekster.

Jeg er på vei til min første 2000-meters topp noensinne. Fannaråken ligger på 2068 moh... For å komme opp, må man brevandre over Fannaråkbreen, og det er ikke til å spøke med. Da jeg dro fra Oslo, var det 27 grader og sol, så jeg glemte såklart å pakke votter og lue, noe vi måtte gå til innkjøp av på Gjøvik. Ja, de så ganske rart på oss i sportsbutikken da vi kom og spurte etter lue og hansker. Men vi fant til slutt! Amundsen Sport på Gjøvik CC, you guys rock. Vottene og luene kom derimot godt til bruk på breen, da det regnet sidelengs og det siste stykket måtte klatres i sterk vind. Det var godt å komme frem.

Dette er fra Utladalen, på vei mot Sognefjellet siste dagen. Pappa har funnet trollet i fossen, og ellers hersker det liten tvil om hvorfor det er lett å bli overtroisk i dette landet... Tusser og troll er det overalt, og jeg tror jeg hørte Nøkken kalle.

Utsikt fra Skogadalsbøen mot Styggedalsbreen eller deromkring. Vi kom ned den dalen dag to, og Fannaråken er enda mye høyere. Høydedifferansen er intet mindre enn 1200 meter. Gi jenta litt kred, for her var det mye steinur! Og litt sauer... Og litt myr. Og Kvikk Lunch-pause. Blir det mer norsk enn dette? Jeg tviler.

En glad fotturist tar seg en pause ved Storebrui, som gynger under taktfast og taktløs marsj. Legg merke til den veldig blå elven, bjerkeskogen på 800 moh og hvor harmonisk jeg ser ut.

...og alt i alt var alle enige i at det var en bra tur. Jeg skal ikke si at jeg har blitt helfrelst på fjellet etter dette, det ble en del banning og sverting både over isbreen og i de verste bakkene, men det er fint å skue utover en enorm dal og vite at man har klatret opp hele dalføret på egen hånd, det er fint å tisse under åpen himmel, det er fint å spise mat noen andre har laget for deg på en hytta langt fra folkeskikken, og det er fint å legge seg tidlig fordi man skal ut og gå dagen etter. Forslag til hvor neste års tur går, mottas med takk!