Jeg er lei av å skrive (Dybvig og Dybvig, 2003...)

Tenkte jeg bare skulle nevne det... At jeg har krøpet til korset og kjøpt meg digitalkamera. Begynt å ta litt bilder, begynt å like det, sakte men sikkert, merker det vokser på meg og at jeg synes det er gøy. Og det er så lett nå til dags å ta fine bilder, mannen i butikken viste meg hvordan jeg stiller hvitbalansen og det gjør under for utfallet, og alt blir jo fint i sort-hvitt og sepia uansett. Og for å være kul og interaktiv og dele mitt gryende fototalent med verden (eller bare mamma), så har jeg fått meg sånn Flickr. Add meg gjerne!

Sånn ser jeg ut for tiden. Dette er i Dødens dal, ca 0900 mandag morgen, i det vi går rundt for å finne inspirasjon til "Verktøy 2: tekst" hvor vi skal skrive en tekst i valgfri sjanger og lengde om byggeprosjektet i Dødens dal. Hurra, stil!

Astrid lytter til de eldre

Det er onsdag, og jeg skal på skolen tidlig på torsdag for å ha fotokurs. Vi har vært på piknik i Storsalen, det er oppbruddstemning og folk lurer på om de skal videre og drikke mer vin andre steder. Jeg har ambisjoner om å dra hjem og skrive øving etter å ha drukket min tilmålte mengde vin og spist større mengder ost enn hva som er godt for en, i det jeg snubler over min akkurat ferdigutdannede arkitektvenn.

Han: Skal du være med og drikke mer eller?
Jeg: Nja, hadde egentlig tenkt meg hjem, har en øving å gjøre og ... så har jeg fotokurs klokka åtte imorgen.
Han: Fotokurs ja. Du vet, etterhvert lærer man seg liksom hva man skal prioritere å gjøre og ikke gjøre. Og fotokurs... tja... Det lærer du deg alltids. Men midtukefylla, den kan du ikke gå på når du er ferdig utdannet. Jeg savner ikke helgefylla i det hele tatt, men midtukefylla, den savner jeg masse. Det går ikke når du er ferdig utdannet, vet du! Jeg skal på jobb klokka ni imorgen.
Jeg: Du har vært ferdig utdannet i en uke.
Han: Ja, men poenget er...

Jeg var solgt for den kvelden, iallfall.

Et skritt nærmere livsstilen "arkitekt"

Vi hadde besøk den første uken på skolen av en arkitekt fra Agraff. Han snakket mest om landskap, men også litt om kontoret deres, og vi - midt i en alkoholisert fadderuke - bet oss mest merke i denne kommentaren: "Vi har alltid en flaske champagne liggende i kjøleskapet i tilfelle det dukker opp en festlig anledning."

Det har vi hjemme også nå. Sånn i tilfelle bursdag, barnefødseler i nær omgangskrets, beståtte exphiløvinger og andre ting det er verdt å skåle for.

Om at det er lang vei igjen

Søs og jeg stakk en tur for å se på diplomutstillingen til kullet med arkitekter som uteksamineres nå. Det var veldig fint, men nok til å gi meg grei akademisk angst for en god stund. "Åh herre, skal jeg lære så mye på fem år, det går jo ikke, jeg kommer aldri til å kunne tegne sånn, lage så absurd bra modeller, jeg kan ikke en gang tegne rette streker, se bevegelser i rommet, langt mindre skrive om dem. Jeg burde bytte til bygg, men jeg kommer til å dø av Matte 1, jeg burde bytte til .... til... jeg burde tatt en bachelor i kunsthistorie, men da hadde jeg gått på veggen."

Derfor var det litt ambivalent å skulle på skolen på mandag. Men, takk og lov, etter å ha tegnet et lengdesnitt hele dagen og fått litt skryt, følte jeg at jeg iallfall var et skritt nærmere. Et skritt. Og sånn får det bli i fem år til, et skritt frem, to tilbake, tre skritt frem, et fall ned, et hopp opp.

Gleder meg til det som kommer. Spennende saker, dette livet.

Jeg vil også... nei vent, ikke nå!

Lille Tiril er kjempeskjønn! 15 dager gammel, godt pakket inn i vognen, lå hun og så på oss med store, blå øyne.

Øystein følte det var på plass med en introduksjon: "Jeg er onkel Øystein, og det er tante Astrid, og oss blir du nok bedre kjent med etterhvert!"

Mens vi klatret, smugtittet vi av og til bort på den lille familien på tre. De er helt fantastiske sammen. Mine venner, og en bitteliten baby de har fått sammen! Folk som sier at de ikke vil ha barn og familie, kan ikke ha sett hvor utrolig fint de har det. Nååååw!

Besøk i barteby

Den Franske Jenta kom i år igjen, denne gangen med forsterkninger: Carola. Sammen rocket vi Trondheim en helg, vi snakket fransk, dro på Klinfæst på Samfundet (noen fikk klint!), fikk med oss alle tre gangene Haddaway sang "What is love" og kom oss hjem alt for sent. Knallsuksess! Vi sikret det kulturelle alibiet med å guide hverandre rundt på Trøndelag folkemuseum med røverhistorier om "the little Gnomes", bryllup og lafteteknikk, og selv ikke "kleinhet, regn og vind i orkans styrke" (sitat Carola) kunne stoppe oss i å ha en helt fantastisk dag der oppe. Takk og lov avsluttet vi med stor stor lunch og kakao på Tulla Fischer.

Gode venner, gode dager, gode minner, og etterhvert kommer det bilder også. (Jeg må bare klare å innstallere Nikon Transfer på macen min, samt finne kamerakabelen jeg allerede har rotet bort...)