Dreamweaver

Det er høst nå, snart vinter, trærne har mistet nesten alle bladene, det har snødd to ganger og jeg har funnet frem gamle skjerf og vintersko. Det er fire uker til min aller første individuelle prosjektinnlevering, fem uker til eksamener, seks eller sju uker til jeg er hjemme til jul. Høst betyr lange netter og lange setninger, og jeg gleder meg til eksamensperioden, til å være på skolen hele tiden og jobbe rævva av meg, til å høre på musikk mens jeg bygger modell og til å ake ned bakken fra skolen, til å sette meg foran peisen og grille marshmellows med Ruben på kvelden.

Jeg har laget min aller første mocca, satt på Thomas Dybdahl og krøpet opp i sofaen og strikket videre på the neverending story of mitt Gryffindor-skjerf som jeg begynte på ifjor. Det er mørkt ute og lyst inne, jeg hører gamle sanger jeg kan ut og inn og som minner meg om konserter vi gikk på da vi gikk på videregående og jeg stod forrest sammen med venninner i hjemmesydde skjørt og av og til får jeg meldinger hvor de skriver noe sånt som "hører på den og den sangen og tenker på deg." og sånne ting gjør meg glad.

Utforsk! Drøm! Oppdag!

Med våren kommer også rastløsheten. Jeg merker det kribler i føttene, trangen til å bevege seg er tilbake. Ønsket om å se nye horisonter, smake ting jeg aldri har smakt før, snakke fremmede språk, høre nye sanger, lukte eksotiske strøk og kjenne en annen vind stryke meg over kinnet.

De to siste årene har jeg brukt våren til å planlegge å reise avsted. Jeg tok farvel med Oslo og farvel med Cork. Jeg flyttet fra alt kjent, pakket livet ned i en koffert, betalte overvekt på flyet og startet på nytt. Blanke ark og massevis med fargestifter, og et hav av muligheter... Det var fantastisk.

Men ikke denne våren. I år skal jeg bli. Jeg skal fortsette med det jeg har drevet med i år, nesten iallfall. Jeg skal flytte. Jeg skal begynne på ny skole. Men jeg skal fortsatt være på Samfundet, fortsatt jobbe på Byneset, fortsatt henge med alle vennene jeg har fått i år, fortsatt drikke Dromedarkaffe.

Det er litt deilig. Men litt rart. Jeg gir Jarle Klepp ordet:

Å, jeg skulle ønske jeg kunne dra til Kina, sier du, men du mener ikke så mye med det, det er bare det at du kunne tenke deg å se noe annet, kanskje? Men den unge kvinnen du sier det til tar det til seg, det legger egg i hjernen hennes, små egg som klekker fort, og slipper ut små forvirra dyr, som kjenner seg fremmede, men som vet at det er i Kina de hører hjemme, men hvor er dette Kina, skal vi ikke komme oss dit? Kina, Kina, Kina, hvisker dyra i hodet, for det er Kina de kommer fra. (...) ...og hun som ser denne filmen kjenner at det du sa må stemme, det må være noe med Kina, noe som forstyrrer henne, noe som hun tiltrekkes av, og det er de nyutklekka dyra i hjernen hennes som vandrer rastløse omkring, de sier Kina, Kina, Kina, de leter og leter, bygger midlertidige hytter der oppe i skallen, men finner ingen ro, går omkring med skjepper og vandrestokker og leter etter sitt egentlige hjem, Kina, som de ikke kjenner med vet at de kommer fra, og dyra klør i hodet hennes så hun begynner å spare, hun begynner å lese kinesiske bøker, hun begynner å studere for å lære seg språket og kulturen, og neste sommer reiser hun til Kina, og dyra i hodet hennes kan legge ned vandrestavene, kompassene, de kan slappe av hjemme hos henne nå, for de er hjemme, de har kommet hjem, de smiler til hverandre og sier kjenn, kjenn, og de har god grunn til det, for nå er de hjemme, kjenn, kjenn, vi er hjemme, vi er der vi alltid skulle være, og det heter Kina her.
(Fra Mannen som elsket Yngve av Tore Renberg)

Jeg har en ganske sterk følelse av at dette heller ikke kommer til å hjelpe mot rastløsheten min. Bra jeg skal til Lofoten om tre uker!

12 dager til 21 år

Jeg vet jeg blogger ulidelig mye for tiden, men at jeg snakker mye, burde ikke akkurat komme som et sjokk på de av dere som er så heldige å kjenne meg personlig. Dagens tema er bursdag, og jeg ønsker i den anledning å presentere årets ønskeliste:

• Leatherman
  
• Lommelykt (sånn liten og praktisk til Regi-bruk)
• Tivoli DAB-radio
• Sko, alltid sko (jeg bruker 38)
• Nick Cave - Dig!!! Lazarus, Dig!!!
• The National Bank - Come On Over To The Other Side
• Farmers Market - Surfin´ USSR
• Mummitrollkopper
• Moleskinenotatbok om Paris
• Et sted å bo til høsten (og et studie, men det kan du neppe fikse)
• Besøk i Trondheim (det er bare å komme)
• iPod (nano?) siden jeg tror min gamle har avgått med døden
• Bøker du synes jeg burde lese (eller alt av Oscar Wilde, Anna Gavalda (gjerne på fransk), Haruki Murakami, nørdebøker om kunst (impresjonisme, italiensk renessanse, ekspressjonisme) musikk (gjerne om Tom Waits og The Smiths) eller arkitektur ...)
• Musikk du synes jeg burde høre (for tiden hører jeg bare på The Clash og The Smiths (en lei hookup på 80-talls britisk rock), så jeg trenger litt ny input)
• Gavekort på café
• Billett til Superfamily på Blæst 11. april

Ellers er det litt spennende dette med alder. Alder og livserfaring. Det er ikke stor forskjell på fem år, eller tre, eller to, men akkurat i den alderen jeg er nå, merker jeg at det er stor forskjell. Selv om mange av de rundt meg mener det er annerledes, at alder ikke betyr så mye. Men... Det er stor forskjell på folk som er nesten ferdige med å studere, som har bodd hjemmefra lenge, blitt voksne, bestemt seg, gått på noen smeller, reist seg igjen og lært seg en del triks, og meg... Som er en liten drittunge som akkurat har flyttet fra mammas trygge favn og fortsatt ikke klarer å stryke kjolene sine og handle mat selv. Av og til merker jeg det godt, og så blir jeg flau over at jeg vet så lite, har sett så lite, ikke kan komme med bedre svar. Jeg prøver å trøste meg med at jeg vet mye annet, har sett mye annet og kan svare bedre på andre ting, men det er ikke alltid jeg er helt komfortabel med det. Men jeg prøver så godt jeg kan å lære mer hver dag og å se mer. Om fem år er jeg sikkert gammel og savner de gode dagene da jeg var ung og håpefull istedenfor gammel og kynisk. Og hvor er jeg da om femti år, liksom. Åh herregud, nå kommer de eksistensielle diskusjonene og det orker jeg ikke begynne på en gang. Quit.

Fride er kul. Og Fride har rett. Det er faktisk hysterisk festlig, og jeg skal le godt av det her til langt etter påske. Fnise fnise. Jeg skulle bare ønske jeg husket hvilke sanger vi spilte...

Ærede storsal, kjære UKE-Lise

Jeg sa aldri noe på Eventuelt fordi jeg følte jeg hadde drukket en øl for mye til å bli tatt seriøst. Siden da har jeg drukket omtrent tre til, men dette er min blogg, og jeg har lov å si hva jeg vil.

Først og fremst, det å stemme blankt er ikke det samme som å ikke ta en bevisst avgjørelse på hvem man ønsker som UKEsjef. Det er heller det motsatte. Det å stemme blankt er å si at ingen av de kandidatene som står her idag, er tilfredsstillende kandidater i ens øyne. Og siden Samfundet er et demokrati, burde det være lov å ha denne meningen uten å få refs av en sippende UKEsjef fra 07 stående på talerstolen. Som Jonas sa, Ap går ikke ut og sipper i media fordi Frp fikk flere stemmer enn de mente de burde.

Hvorfor stemte vi blankt? Jeg kan bare svare for meg selv, men jeg tror jeg kanskje har flere med meg. Mine inntrykk av kandidatene kommer både fra UKA og fra valget idag. Det er kanskje tydelig hvilke som er fra hvor.

Mitt inntrykk av den ene kandidaten, er at det var han som stresset mest under UKA. De gangene jeg jobbet med ham, virket han stressa og uprofesjonell, han var den som forverret stressende situasjoner med å mase mer, og som ikke sjekket med de tekniske gjengene før han slapp inn publikum. Jeg vil ikke ha en UKEsjef som ikke takler stress. Si gjerne at sånne ting er trivielle, men det er den delen av ham jeg har sett og jeg kan vurdere ham utifra. Ellers har jeg bare hørt historier om hvordan han har uttalt "Fuck tradisjoner!" på H-helg, mens han idag sa at han ville ta vare på tradisjonene under UKA. Beklager, slikt henger ikke på greip. Mangelen på deltakelse i GRUS og fraværet av et fornuftig svar på Frides spørsmål, er også klare minus for min del. Det var mange fine svar, men det var lite substans, og det holder ikke. Jeg vil ha klare svar. Jeg vil ikke ha fine ord og lange setninger og visjoner og fjas, jeg vil ha klare, enkle og gode svar.

Han andre er det vel ikke så mye å si om. Jeg synes han snakket mye, men om lite, og jeg synes det er feil å stille til valg for å være et alternativ til en annen, som man senere skryter opp i skyene. Man skal bli UKEsjef fordi man ønsker å gjøre noe bra for UKA, noe bra for Samfundet, ikke fordi man synes den andre er en dust. Dessuten tror jeg ikke to måneder erfaring på Huset er nok hvis motivasjonen for å stille er som jeg fikk inntrykk av at det var. Du trenger mer tid, mer erfaring, mer meninger, tror jeg, for å kunne ta på deg det komplekse ansvaret det er å være UKEsjef.

Jeg tror vi stemte blankt fordi vi ikke kan se for oss en UKE under noen av disse. Jeg kan iallfall ikke det. Jeg kan ikke stå bak å jobbe i et prosjekt med en av disse som øverste leder. Jeg hadde blitt regelrett flau over å se dem uttale seg i media uten å ha tenkt seg godt om, jeg hadde merket sinnet hver gang jeg ikke fikk mat på nattskift, jeg hadde blitt oppriktig skuffa hvis jeg ble nektet inngang i Storsalen mens jeg trengte den som mest siden jeg rigger ned på Knaus. Beklager, UKE-Lise, om du synes det er flaut, men jeg vil ikke jobbe under noen av disse. (Hvorfor jeg ikke stiller selv? Jeg vil heller være med på å bygge revyen-09. Men jeg stiller til UKA-11 hvis det passer med resten av livet mitt.)

Aller sist mener jeg at vi som stemte blankt har et ansvar. Vi har et ansvar for å gå i oss selv og å se en gang ekstra på venner og felles husfolk og enten stille til valg neste tirsdag selv, eller overtale noen vi kjenner og som vi har troen på, til å stille. Ved å stemme blankt sa vi at vi ikke støttet noen av dagens kandidater, men da burde vi faktisk klare å finne en bedre kandidat som kan stille neste tirsdag.

Til tre vakre jenter

Jeg visste det ikke, men jeg merket det godt da jeg var hjemme, at jeg har savnet å ha venninner rundt meg. Kompiser er vel og bra, det er ikke det, men det gikk opp for meg at ingenting er så bra som å ha gode venninner. (Derimot er ingenting så ille som dårlige venninner, men det er en helt annen historie.) Jeg trenger noen å fnise med, diskutere tamponger med, fortelle hemmeligheter til, ta ansiktsmaske og manikyr med (ja, altså... nei), shoppe med, og ikke bare kule gutter jeg kan snekre og gå på fylla med.

Men, nå er jeg så heldig at jeg holder på å få tre nye gode venninner i denne byen, i tillegg til de jeg hadde fra før. (Dere er herlige dere og, hvis dere lurte.)

Jeg har fått en god venninne som minner om meg selv. Vi er ca like gamle og vi er fra Oslo begge to, vi har felles bekjente og felles referanseramme på en hel del ting. Vi er like glade i kaffe, øl, gutter og tekniske greier vi egentlig ikke forstår oss på og timene flyr på cafe. Hun er fantastisk å henge med i de gode stundene, og en å regne med i de ikke fullt så gode stundene når man trenger råd og trøst. Hun er superwoman, som gjør det bra på siving uten å egentlig være motivert og med et alkoholkonsum som ville imponert de fleste. Hun rekker alt selv om hun er vimsete. Jeg er så imponert og så glad for å få kjenne henne, og jeg tror det kan bli et langvarig vennskap.

Jeg holder på å bli kjent med en jente som er lysende god. En såkalt klippeperson, altså en som er som en klippe, et fast holdepunkt i hverdagen, en du vet hvor står, og at du står støtt sammen med denne. Hun sender omtenksomme SMSer når man trenger det aller mest (rett før premiere f.eks), hun kan løse alle problemer uten å bli så mye som litt stressa, hun sier de riktige tingene når man trenger å høre dem, hun holder hemmeligheter som banken.

Og tilslutt, jeg holder på å bli kjent med en jente som jeg føler meg forferdelig heldig for å få lov å bli kjent med. Siden jeg først fikk vite hvem hun var, har hun vært et av mine store idoler og forbilder i Trondheim, jeg har tenkt "sånn skulle jeg ønske jeg var" og plutselig sier hun "jeg kjenner meg sånn igjen i deg, du er akkurat sånn jeg var da jeg var like gammel som deg" og jeg blir så glad at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Og derfor sender hun dikt jeg elsker, og derfor har jeg lyst til å låne henne en bok jeg likte godt. Og med slike fotspor å tråkke i, er det håp for meg og. Hun er god fra innerst i hjertet, hun er kjempeflink til å se folk og gi dem akkurat de de trenger da, enten det er stryk på ryggen eller en klem. Hun er god og trygg og en jeg ukritisk vil fortelle alle mine hemmeligheter til, fordi jeg vet hun kan løse noen av flokene rundt dem ved å bare være den hun er.

Jeg er heldig. Jeg er omgitt av fantastiske mennesker. Dette er bare tre. Dere er mange, mange flere.

Om skuddår

Denne dagen får du ikke igjen før om fire år. Dette er den ekstra dagen du alltid trenger. Utnytt den for det den er verdt!

Dessuten - idag kan jentene fri. Og hvis gutten sier nei, må han gi henne ti par hansker, ifølge tradisjonen. Så hvis man frir til mange nok, kan man kanskje åpne hanskebutikk og spille Death Cab For Cutie? (10 poeng til den som tar referansen)

Om Oslo

Det er mye som kan sies etter fem dager på ferie. Fem dager hjemme, fem dager på fetekur hos mor og fem dager på cafe. Først og fremst skal man nok si at det var godt å slappe av. Jeg burde såklart ikke ha gjort det, men jeg tok en timeout, og lot skole være skole, Samfund være Samfund og intriger være intriger. Det hjalp. Det var ordentlig, ordentlig godt.

Jeg har...
...besøkt gamle venner i nye leiligheter på überhippe Grünerløkka og byttet en genser mot et vingebein.
...besøkt nye bekjente på Kringså etter følgende overveining: "Skeptisk til mennesker jeg har møtt på nett, men han så ganske svak ut, så i verste fall klarer jeg vel å banke ham..." og fått riktig så god frokost. (For de skeptiske: Jeg sov hjemme i min egen seng, tok trikken opp og så spiste jeg frokost)
...drukket så mye kaffe - god kaffe, sådan - at jeg nesten fikk vondt i magen.
...spist mammas mat, fått mammas klemmer, gått med mammas skjerf og generelt blitt dullet med. (Much needed, much needed)
...hatt gode samtaler på cafe med jentevenner om alle de tingene man ikke snakker om i Trondheim av frykt på at de på nabobordet vet hvem du snakker om.
...drukket bare bittelitt øl.
...snakket om te og kjøpt te og fått enda en Mummitrollkopp.
...sett Kattateateret og oppdaget at teatersjelen fortsatt er i live. Gå og se det, folkens, det var sinnsykt bra. Jeg gråt fra sistescenen, gjennom hele applausen, gjennom hele klemme-alle-de-flinke-skuespillerne-og-alle-andre-jeg-kjenner-seansen og enda litt til. De var så utrolig flinke. Og jeg skulle så gjerne, om enn bare for en kveld, vært 16 år og med på mitt aller første teater, og drukket en cider og blitt skikkelig full og gått på premierefest og tatt siste trikk hjem.
...oppdaget at en av mine bekjente har blitt lærer på Katta. Om enn i halv stilling, men likevel!
...sett en film som gjør at jeg misliker måker enda litt mer enn før.
...ruslet rundt i gamle gater og vært meget nostalgisk, og tenkt på at jeg savner bygårder. Mye.
...vært første kunde på Stockfleths Tinghuset tirsdag morgen og henge med P-Erle før hun dro til Sombreroland og jeg til Barteland.
...tatt snarveier man vet om fordi man er utrolig kul og godt kjent.
...spist sushi, åh herregud det var godt!
...vært gjennom den obligatoriske "Åh gud, hvorfor flyttet jeg herfra, kanskje jeg bare skal flytte hjem til mamma og begynne på juss og leve et trygt og godt liv i Oslo"-diskusjonen med meg selv, som alltid ender med "Nei, det vil du egentlig ikke. Men det overordede målet for livet er jo å komme tilbake til Oslo etter en stund og dø lykkelig her, med et passelig fint hus med en passelig fin hage med et epletre eller to i."

Oslo i mitt hjerte altså.

Nysnø

Jeg vil så gjerne fortelle om det fine. Om hvordan jeg satt på café i dag og drakk gratis kaffe, og hvor godt livet var. Jeg vil fortelle om hvor utrolig godt den kaffen smakte, og at det var en hyggelig overraskelse, for de pleier å ha ganske skabb kaffe der, men jeg er heldig og får den gratis hvis han jeg kjenner, er på jobb. Jeg vil fortelle om den fine artikkelen jeg leste i søndagsbilaget til Dagbladet om en norsk jurist som har flyttet til et hus med store vinduer i en jungel i Brasil. Jeg vil fortelle om at han jeg kjenner, gir gode klemmer og hvor fint det er å høre ham le av whiskeystemmen min. Jeg vil fortelle om hvor hyggelig det var å ha søster på besøk, og hvordan hun sjarmerte alle vennene mine og at jeg håper hun skal studere her, og at vi skal bo sammen da. Jeg vil fortelle om alle vennene jeg traff i går kveld, og hvor hyggelig vi hadde det. Jeg vil fortelle om den fine musikken vi hørte i går, og den fine musikken jeg hører nå.

Jeg vil fortelle om hvor stille det er i Trondheim på en søndag når byen er dekket av nysnø. Byen er myk og stille.

I lyset fra rakettene

Det er når de andre er sammen jeg er mest alene.

Det er stjerneskudd og champagne og det er nyttårskyss, men ikke for meg, og jeg føler det som et endeløst svik å se nyttårsråkliningen deres. Og jeg tror han har det akkurat like fælt som meg, eller egentlig tror jeg han har det verre fordi det er slik historien er, men han vil ikke snakke om det, og det er greit, men jeg håper det går bra med ham. Jeg er sliten og trøtt og trenger en skulder jeg kan legge hodet på. Jeg er på gråten, både fordi jeg er så utslitt og fordi jeg ønsker meg det de har.

Jeg vil så gjerne ha det, men jeg vet ikke om en passende person, langt mindre en som synes at jeg er passende. Hvordan leter man etter en man ikke vet hvem er? Jeg
har ingen nyttårsforsetter om verken å finne eller blir funnet.

Moralen er altså: sov mer. Å ha tre netter i romjulen  med under 4 timers søvn, er ikke bra for kropp og sjel. 12 timers søvn gjør underverker.

Spor i snøen

Nysnø er så fint. Og her snør det hele tiden, så det er alltid nysnø. Iallfall har det vært sånn i det siste. Jeg ser det lave ned utenfor biblioteksvinduene så lenge det er lyst ute.

En fin ting med nysnø er spor. Mine fotspor og andres fotspor. Og når jeg går hjem ad omveier over Singsaker for å få litt frisk luft etter x antall timer på skolen, tenker jeg litt på sporene. Mange spor etter fremmede, etter Cherrox og vinterstøvler og støvletter og Converse og hunder og katter. Men noen spor tilhører nok noen jeg kjenner, noen jeg skulle ønske kom gående i sine egne spor akkurat nå, så vi kunne stå og prate på broen og bli enige om at det er forferdelig mye snø for tiden og mye stress med eksamen og når er du ferdig og det blir deilig å komme hjem til jul og hva ønsker du deg i år da? Men sporene tyder på at noen allerede har vært her, eller kanskje det er noen andre, noen fremmede, med like sko. Hvilke marginer passerer jeg mine venner med? Var det noen her jeg kjente for 5 minutter siden, en time siden, eller kommer de først sent ikveld og ser mine spor?

Heldigvis er det ofte sporene våre møtes samtidig, og jeg treffer mennesker jeg liker titt og stadig når jeg beveger meg ut av biblioteket. Og vi snakker om at det er mye snø for tiden og alle de andre tingene jeg vil snakke med mennesker om, og vi drikker SiT-kaffe og spiser klementin og sånn. Og ikveld dukket det opp noen tilfeldige fotspor fra Oslo utenfor hos oss, og jeg tror seriøst ikke jeg har blitt så overrasket i hele høst.

Kast loss!

Såklart er det teit at det regner. Det er teit at du aldri ringte, at jeg har pådratt med senebetennelse en måned før eksamen, at jeg ikke eier økonomisk sans, at jeg hoster og at rommet mitt er rotete. Men whining og surmuling fører ingen veier.

Det er på tide å heise flagget til topps, stikke kniven mellom tennene og sette sjøbein. Vi kaster alle sorgene på havet, vi hever våre senebetente armer i været og roper "Kast loss, full fart forover!" og setter kursen fryktløst mot alt som er tungt og vanskelig: eksamen, fylleangst og fysiske plager. Vi ler når vi ser hindre, for vi vet at vi kan klare brasene. Hva er vel en skarve semesteroppgave? Eller en tom lommebok? Bare enda en utfordring! Hah, vi er uovervinnelige når vi vil.

Repetisjon av dogme: Jeg kan klare absolutt alt her i verden når jeg bare vil.

Kast loss, sett seil, grip dagen og vri ut alt du klarer av den!

The song is over

UKA er over. Teltet vårt er ribbet for kostymer, for lyskastere og snart for paller og kabler. Kostymene fikk sin siste sving på teknikergjennomgangen (mitt stolteste øyeblikk i Trondheim hittil er at jeg faktisk klarte å løfte opp han som spiller Gorgor, som er en _god_ del større en meg), kulissene er fulle av UV-maling, men blacklighten er rigget ned. My life as I know it is gone.

Poenget er at jeg har aldri opplevd hverdag i Trondheim. Siden jeg kom hit, har det alltid skjedd ett eller annet, det har vært fadderuke, opptak i Regi, byggeperiode og UKA. Men nå, når denne uken er over, blir det faktisk hverdag. Jeg ligger etter med ALT jeg gjør som ikke er Samfundetrelatert, være seg skole, sosiale relasjoner, søvn eller gamle venner. Jeg burde skaffe meg en jobb for å klare å overleve, for studielån rekker faktisk ikke til. Jeg må lese. Regne. Vaske klær som lukter gammel fyll, eller er fulle av gjørme. Sove ut. Henge med alle jeg har glemt de siste 5 ukene.

Allikevel, selv om jeg har gledet meg lenge til UKA er over fordi det har vært så mye stress, så lite søvn og så mye jobb, merker jeg nå at jeg er skikkelig trist for det. Da teknikergjennomgangen var over, og vi begynte å plukke ned parkanner og bar dimmerracket inn for siste gang, holdt jeg på å begynne å gråte. Det her har vært livet mitt, det er disse menneskene jeg har sett hver eneste fuckings dag i en måned, og nå er det borte. Dvs, jeg skal se dem idag på nedrigg og imorgen på UKEball, men... Man går så inn i en modus, lar seg oppsluke, rive med av øyeblikket, hater det, elsker det på en gang, man vil bare være akkurat der.

I tillegg har helgen vært full av fyll og teite utsagn. Jeg har måttet innrømme et par mindre nederlag for meg selv, drukket alt for mye og nå har jeg to kjoler som lukter røyk og gammel øl. Moro med korkfest, men jeg finner fortsatt bare en av de røde skoene mine i skapet. Og moments of truth fungerer sykt dårlig når begge to lyver.

Hvis noen føler behovet for å passe litt på meg en dag, ta en kaffe, Den Gode Samtalen, en tur på kino eller noe, er det bare å ringe. Jeg er mer tilgjengelig enn før. Dette gjelder særlig mine helter fra barneteateret, jeg savner dere! Og Fride da. Vi kan ta en øl.

Caféstøy

Jeg har som kjent eksamen for tiden - en nice hjemmeeksamen i exfac/Harry Potter, og jeg bruker tiden effektivt enten på biblioteket på Dragvoll, eller på cafe mens jeg drikker cortado, skriver notater og synes jeg fortjener belønningen det er å bruke en ublu sum på kaffe. Eller jeg er på Samfundet eller sover eller på teater eller på intervju eller skriver dillete blogginnlegg.

Men mens jeg sitter på café og skriver, undrer jeg meg også over de andre menneskene som drikker kaffe eller går forbi. Hvem er de, hva skjer i deres liv? Hvilken forskjell hadde det gjort om jeg hadde blitt kjent med akkurat den ene personen? Jeg lever jo i den troen at mine venner er fantastiske mennesker, men jeg blir jo stadig kjent med nye fantastiske mennsker, så kanskje alle mennesker er fantastiske? Men jeg kjenner jo kjipe folk også.

To tell shooting stars from satelites.

Engasjement

Julia er litt sånn som meg. Siden i våres har hun jobbet med å skrive en blogg om det å være en etisk bevisst forbruker, og idag - endelig! - kom første blogginnlegg i nettutgaven til Vårt Land. Etter telefoner og mail og lobbyvirksomhet til ulike aviser, etter beinharde skriveøkter, finpussinger, diskusjoner rundt plassering av komma og ordbruk, endelig kom den første bloggen. Julia kan klare alt!  Jeg håper bloggen vokser seg stor og viktig og inn i papirutgaven etter hvert, for den er så utrolig bra.

Min rolle i det her... Jeg leser korrektur og pirker i språket. Men det er jo egentlig ikke nødvendig, super-Julia klarer det aller meste selv. Så nå føler jeg meg egentlig bare som verdens stolteste bloggtante. Hun klarte det!!

Les Julias blogg her!

Dogme

Jeg har troen på at jeg kan klare absolutt alt her i verden hvis jeg bare vil.

Å ville innebærer å jobbe hardt for noe, legge ned arbeid i det, engasjere seg i det, begrave seg under det, prioritere det over andre og kanskje morsommere ting, fokusere på det og terpe, terpe, terpe.

For tiden har jeg troen på at jeg rekker alt. Siden igår kl 0800 har jeg rukket å regne 10 timer matte, bli tatt bilde av på Samfundet for UKA et par ganger, pynte meg og ta på kjole, stikke på vorspiel, være på seksjonsball en god slump timer og spise meg stappmett på buffet og elske Pirums sanger, sove nok, ha matteprøve, levere øving i exfac, og forelesninger i KUH1014, KUH1011 og exfac. Jeg er dritfornøyd, og har brukt hele kvelden på velfortjent avslapning.

Trikset fremover nå, blir bare å holde på stålregimet hvor ikke et minutt kan gå til ureglementerte aktiviteter, og fylle dagene med matte, Regi, matte, kunsthistorie, matte, Regi, venner, matte, fest, matte, kaffe, søvn.

Ikke rart tiden flyr.

Irritert!

Jeg merker irritasjonen komme, og det irriterer meg i seg selv, for jeg liker ikke bli irritert for irrelevante ting sånn som denne, men på den annen side virker det greit, for det er faktisk det jeg irriterer meg over som er urettferdig, ikke min måte å takle det på.. Du er markant nå, vet du det, det er så demonstrativt, og i mine øyne unødvendig, for jeg håpet vi kunne klare å i det minste være venner, men du vil tydeligvis ennå ikke, og det er trist, det er masse trist. Jeg ville så gjerne. Jeg kan være grei når jeg vil, skjønner du, jeg er ikke bare kjip, husk kaker, presanger, gode øyeblikk og telefonsamtaler. Jeg skulle ønske... Jeg skulle ønske så mye. Men akkurat nå vet jeg ikke om det er noe vits i å ønske seg noe som helst fra deg, ikke en gang et ”hei”.

Så utrolig nørd å bli så irritert over Facebook.