Working Class Hero, del 7

For å ikke snakke om det aller beste:

Ti minutter før jeg skulle gå hjem igår, ringte det en fyr som ville ha assistanse, men som ikke hadde dekning. Han ble rasende, på gebrokkent stavangersk, og forlangte å få tilbake pengene for medlemsskapet sitt snarest siden han ikke har fått det han har betalt for, blablabla. (Les villkårene dine!)

Jeg hørte på klagingen hans en stund, før jeg svarte, rolig og tydelig: "Beklager, men hvis du vil diskutere medlemsskapet ditt og eventuelt melde deg ut, må du ta kontakt med Medlemsservice på mandag. MANDAG."

Da er jeg long gone, for å si det sånn. Frihet smaker best når den føles så fortjent som nå!

Working Class Hero, del 6

Siste dagen. Aller siste dagen.


Og det er så stille. Det er fredag kveld, ingen ringer, ingen av de jeg har hengt med i hele sommer jobber, så jeg sitter her da, med tre fremmede. Orker ikke begynne på en ny "sååå... hvor lenge har du jobbet her da?" "Studerer du til vanlig eller?" og de samme svarene "Arkitekt ja... da er du mye på Operaen da, kanskje. Hehe." Jeg venter på den Vanskelige Telefonen som alltid kommer rett før du skal dra, som er nødt til å bli Ekstra Vanskelig idag siden det er siste dagen.

Alt i alt vellykket jobbing, fine folk, gratis frukt og penger jeg nesten ikke har rukket å bruke. Inntil jeg gjenoppdaget PayPal-kontoen min for noen dager siden. Så snart fylles postkassen min opp med de fineste ting fra Etsy!

Klar for Trondheim på mandag, Øya på onsdag og første helg hjemme på to måneder på fredag.

"Working" Class Hero, del 5

Sommer gjør meg så herlig uproduktiv. Skal jeg på jobb rundt 15, kan du banne på at jeg ikke får gjort noe særlig før den tid. Jeg kunne gått på Arkitekturmuseet, Stenersenmuseet, DogA, Henie Onstad, Astrup Fearnley osv, slik det står i boken min at jeg skal gjøre i sommer. Jeg kunne ha ryddet rommet og vasket festivalskoene, jeg bare glemmer det hele tiden. Det hender at jeg rekker å treffe gamle venner, eller jeg rekker en kaffe i byen, såvidt. Late dager, altså.

Little by little, step by step, men jeg må si jeg gleder meg til semesteret er igang og jeg beveger meg i normalt tempo igjen.

Working Class Hero, part 3

Det hender seg folk ringer og lurer på hvordan de ligger an i køen, eller vil melde en endring, eller noe annet jeg må skrive på saken. Da ser man også initalene på den som har vært inne på saken før.

I det siste har jeg fått veldig mange saker med initalene til han kjekke på jobben, som jeg ikke en gang har turt å hilse på, bare smugtitter på. Lurer på om det er mange fordi Noen prøver å fortelle meg noe. Eller om jeg bare legger ekstra godt merke til det når det er hans bokstaver. Eller om han bare får masete kunder som vil sjekke status.

Eller om jeg burde begynne å sosialisere mer igjen. Förbannad vara att starta 0700, jeg blir jo helt ødelagt!

Working Class Hero, part 2

Igår så jeg at en med samme navn som eksen min hadde ringt oss for hjelp. Det er omtrent 30 stykker i Norge som heter det samme som ham, og det her var i en annen landsdel enn han bodde i sist jeg så ham, så det var nok ikke ham. Men om enn for en liten stund, så godtet jeg meg litt over at tanken om at han stod fast et sted utenfor Haugesund og hadde fylt bensin på diesel-leiebilen sin.

Humre. Så ringte telefonen igjen.

Working Class Hero

Det var den dagen...
...jeg kjøpte meg hvite sko for skattepengene og drakk iskaffe på Fuglen før jobb.
... en av mine favoritt-eks-politikere ringte inn og trengte assistanse.
... ventilasjonsanlegget var ødelagt og det var 29 grader inne på kontoret selv kl 2030 på kvelden.

Alt i alt, en helt okå dag.

Working Class Hero, part 4

Spiste lunch med Han kjekke idag.

Han: "Jobber du i helgen eller?"
Jeg: "Mm, både lørdag og søndag."
Han: "Jeg og. Når på dagen da?"
Jeg: "Fra ca halv ni, tror jeg."
Han: "Jeg og!!"
Jeg: "Da skal vi jobbe masse sammen, vi kommer til å bli bestevenner!"
Han: "Jeg gleder meg!"

I tillegg skal Han dødskjekke jobbe, så det er duket for å bli litt av en helg.

Det er et yndig land...

Av og til tror jeg vi burde fortalt danskevitser istedenfor svenskevitser. Dagens opplevelse: Dansk gutt i 20-årene spør om 6 billetter, og jeg forteller på perfekt norsk at det kommer til å lønne seg å kjøpe Flexikort fremfor enkeltbilletter.
"Du trenger ikke snakke tysk med meg!" svarer dansken, og jeg forteller ham at jeg faktisk snakket norsk og ikke kan et ord tysk. Så det så.
"Kan du måske snakke engelsk?" sier kompisen hans.

Lenge leve de skandinaviske, ekstremt beslektede språkene.

People are sheep

Jeg lar meg stadig fascinere.

For tiden lar jeg meg fascinere av dumme, dumme mennesker... Turister, som de populært kalles. Om de er fra Toten eller Japan, Bergen eller Tyskland, mange av dem er forbausende dumme. Som en av skipperne sier ”Man legger igjen hjernen før man drar på ferie!” Fra å ikke finne veien til Bygdøfergen, når det er intet mindre enn fire store skilt og de aller fleste har rutetidene i hånden, til å nekte å skjønne at når billetten er gyldig en time, må de kjøpe en ny når de skal tilbake etter fem timers intens museumstitting, til å anta at jeg snakker russisk, eller til å stille det alltid like morsomme spørsmålet ”Do you speak English?” eller til å rett og slett stå og se fergen, og i det vi går, rope ”Jammen, jeg skulle jo være med!” Idioter og dåsemikler! Jeg blir sint, men jeg ler aller mest.

Poenget er at jeg tror ikke jeg er noe bedre selv når jeg er ute og flyr. Jeg klarte ikke å stemple billetten min på S-Bahn i Berlin, jeg har kræsjet i glassdører i Trondheim, jeg fant aldri Oscar Wilde-museet i Dublin (eller... det var stengt), jeg føler meg dum og ubrukelig fordi jeg ikke kan snakke fransk når jeg er i Antibes, eller glemmer hva regning er på italiensk i Dolceaqcua. Kanskje skipperen faktisk har rett... Man blir litt dum med en gang man forlater trygge og vante omgivelser. Jeg har dog to innvendinger. Det hjelper masse å kunne engelsk, da virker du med en gang mindre dum, og så tror jeg mange av de norske som driter seg ut på Sporveiens takstsystem, lider av et lite bønder i byn-syndrom. Jeg derimot, lider sikkert av byjente har det gøy på landet-syndromet, og kan fortsatt peke på lammene på jordene og rope ”babysævver!!”

Fascinerende.