Tulla!

Det var vår forrige helg: strålende sol, iskaffe langs elva og rusletur på et sted vi ikke har vært før, men vi så på utsikten og snakket om byggeskikk (nerd? jeg?) og vi traff gamle venner og alle var glade for nå, endelig, etter en lang og iskald vinter, var det vår.

Men så kom strømregningen og det begynte å snø igjen.

Jeg savner det mer oppriktige været på Østlandet.

Nysnø

Det handler om små gleder:

- gøyale vestlendinger på Knaus, både on stage og off stage
- å tenke "hoho, et hvitt lerret!" om nysnø på vei hjem, og bruke lang tid på å trampe opp obskøniteter i løssnøen i høyskoleparken
- kompiskonsert og danseglad venninne
- kokkelimonke på Edgar en søndag med vennene og sjokoladekake

Allikevel klarer det ikke helt å nulle ut mitt livs største sorg:
- jeg kan ikke drikke melk for tiden. Ingen cappuccino og ingen sjokomelk, helt frem til en gang uti mars.

...og dette som er eksamensperiode

- 11 timers dager på tegnesalen med en uregjerlig modell
- mobiler som lades ut
- en bod stappfull av ved som en gang har vært et arkitekt(student)tegnet bygg
- nysnø og å ta med rumpeakebrett på skolen
- vonde håndledd etter ivrig buldring og boling
- et stort behov for å strikke lue
- å spise shitty middag på skolen og frossenpizza, for første gang siden jeg flyttet
- høy musikk på iPoden for å blokke alle andre lyder på tegnesalen ute
- løfter om å aldri aldri røre isopor igjen, etter å ha oppdaget at de tre limtypene man har i skuffen ikke limer isopor, men a) smelter isoporen, b) aldri tørker eller c) ikke tar tak.

To uker til innlevering og jeg er allerede her, liksom. Dette lover ikke godt i det hele tatt.

Welcome to the mountains

Pappa og jeg kom akkurat hjem fra tre dagers tur i Jotunheimen. Ruten var Sognefjellshytta - Fannaråkhytta - Skogadalsbøen - Sognefjellshytta. Veldig fin tur, selv om været ikke var helt på vår side... Jeg lar bildene tale for seg selv, med god hjelp av billedtekster.

Jeg er på vei til min første 2000-meters topp noensinne. Fannaråken ligger på 2068 moh... For å komme opp, må man brevandre over Fannaråkbreen, og det er ikke til å spøke med. Da jeg dro fra Oslo, var det 27 grader og sol, så jeg glemte såklart å pakke votter og lue, noe vi måtte gå til innkjøp av på Gjøvik. Ja, de så ganske rart på oss i sportsbutikken da vi kom og spurte etter lue og hansker. Men vi fant til slutt! Amundsen Sport på Gjøvik CC, you guys rock. Vottene og luene kom derimot godt til bruk på breen, da det regnet sidelengs og det siste stykket måtte klatres i sterk vind. Det var godt å komme frem.

Dette er fra Utladalen, på vei mot Sognefjellet siste dagen. Pappa har funnet trollet i fossen, og ellers hersker det liten tvil om hvorfor det er lett å bli overtroisk i dette landet... Tusser og troll er det overalt, og jeg tror jeg hørte Nøkken kalle.

Utsikt fra Skogadalsbøen mot Styggedalsbreen eller deromkring. Vi kom ned den dalen dag to, og Fannaråken er enda mye høyere. Høydedifferansen er intet mindre enn 1200 meter. Gi jenta litt kred, for her var det mye steinur! Og litt sauer... Og litt myr. Og Kvikk Lunch-pause. Blir det mer norsk enn dette? Jeg tviler.

En glad fotturist tar seg en pause ved Storebrui, som gynger under taktfast og taktløs marsj. Legg merke til den veldig blå elven, bjerkeskogen på 800 moh og hvor harmonisk jeg ser ut.

...og alt i alt var alle enige i at det var en bra tur. Jeg skal ikke si at jeg har blitt helfrelst på fjellet etter dette, det ble en del banning og sverting både over isbreen og i de verste bakkene, men det er fint å skue utover en enorm dal og vite at man har klatret opp hele dalføret på egen hånd, det er fint å tisse under åpen himmel, det er fint å spise mat noen andre har laget for deg på en hytta langt fra folkeskikken, og det er fint å legge seg tidlig fordi man skal ut og gå dagen etter. Forslag til hvor neste års tur går, mottas med takk!

"Da er du jo russ i år, Astrid!" -anonym roomie

Hurra! Nå er jeg ferdig med videregående for andre gang i mitt liv! Matteeksamen ble gjennomført med glans på fredag, og etter fem timer med trigonometri, derivasjon, sannsynlighet og vektorer, samt americano på termos, dyr sjokolade, juice og sukkererter, kunne jeg vandre ut av Trondheim Spektrum med en følelse av mestring og sommerferie. Det føltes godt. Vi har snakket litt om det å gå ut av Spektrum i det siste. Sitater av typen "Jeg føler meg alltid mindre når jeg går ut enn når jeg går inn," og "Jeg tror man mister all kunnskap i det bygget" dukker hyppig opp, men for meg, i det jeg går ut er det bare en følelse jeg kjenner, og det er følelsen av å være ferdig. Følelsen av ferie, frihet og endelig sove lenge om morgenen for å så stå opp og gjøre ingenting (jamfør idag). Resultatet kan jeg bekymre meg for senere, men jeg er ferdig, jeg har gjennomført, jeg har ferie, det er virkelig en av de beste følelsene i verden. (Og så begynner vi med hjemmeeksamen 1 av 2 på tirsdag, hu hei.)

Ellers feiret vi 17. mai i går, med tog, is, hodepine, Vestfoldbunad, festmøte, laks, og gode venner. Alle er så pene i bunad, kjoler og dress! Virkelig. Dessuten, det er vel lov å godte seg litt over at det snødde i Oslo mens det var sol her? Høhø.

Dagen idag har forøvrig blitt brukt til å lage og spise denne her:

Ruben 22 år

Nysnø

Jeg vil så gjerne fortelle om det fine. Om hvordan jeg satt på café i dag og drakk gratis kaffe, og hvor godt livet var. Jeg vil fortelle om hvor utrolig godt den kaffen smakte, og at det var en hyggelig overraskelse, for de pleier å ha ganske skabb kaffe der, men jeg er heldig og får den gratis hvis han jeg kjenner, er på jobb. Jeg vil fortelle om den fine artikkelen jeg leste i søndagsbilaget til Dagbladet om en norsk jurist som har flyttet til et hus med store vinduer i en jungel i Brasil. Jeg vil fortelle om at han jeg kjenner, gir gode klemmer og hvor fint det er å høre ham le av whiskeystemmen min. Jeg vil fortelle om hvor hyggelig det var å ha søster på besøk, og hvordan hun sjarmerte alle vennene mine og at jeg håper hun skal studere her, og at vi skal bo sammen da. Jeg vil fortelle om alle vennene jeg traff i går kveld, og hvor hyggelig vi hadde det. Jeg vil fortelle om den fine musikken vi hørte i går, og den fine musikken jeg hører nå.

Jeg vil fortelle om hvor stille det er i Trondheim på en søndag når byen er dekket av nysnø. Byen er myk og stille.

Spor i snøen

Nysnø er så fint. Og her snør det hele tiden, så det er alltid nysnø. Iallfall har det vært sånn i det siste. Jeg ser det lave ned utenfor biblioteksvinduene så lenge det er lyst ute.

En fin ting med nysnø er spor. Mine fotspor og andres fotspor. Og når jeg går hjem ad omveier over Singsaker for å få litt frisk luft etter x antall timer på skolen, tenker jeg litt på sporene. Mange spor etter fremmede, etter Cherrox og vinterstøvler og støvletter og Converse og hunder og katter. Men noen spor tilhører nok noen jeg kjenner, noen jeg skulle ønske kom gående i sine egne spor akkurat nå, så vi kunne stå og prate på broen og bli enige om at det er forferdelig mye snø for tiden og mye stress med eksamen og når er du ferdig og det blir deilig å komme hjem til jul og hva ønsker du deg i år da? Men sporene tyder på at noen allerede har vært her, eller kanskje det er noen andre, noen fremmede, med like sko. Hvilke marginer passerer jeg mine venner med? Var det noen her jeg kjente for 5 minutter siden, en time siden, eller kommer de først sent ikveld og ser mine spor?

Heldigvis er det ofte sporene våre møtes samtidig, og jeg treffer mennesker jeg liker titt og stadig når jeg beveger meg ut av biblioteket. Og vi snakker om at det er mye snø for tiden og alle de andre tingene jeg vil snakke med mennesker om, og vi drikker SiT-kaffe og spiser klementin og sånn. Og ikveld dukket det opp noen tilfeldige fotspor fra Oslo utenfor hos oss, og jeg tror seriøst ikke jeg har blitt så overrasket i hele høst.