Spor i snøen

Nysnø er så fint. Og her snør det hele tiden, så det er alltid nysnø. Iallfall har det vært sånn i det siste. Jeg ser det lave ned utenfor biblioteksvinduene så lenge det er lyst ute.

En fin ting med nysnø er spor. Mine fotspor og andres fotspor. Og når jeg går hjem ad omveier over Singsaker for å få litt frisk luft etter x antall timer på skolen, tenker jeg litt på sporene. Mange spor etter fremmede, etter Cherrox og vinterstøvler og støvletter og Converse og hunder og katter. Men noen spor tilhører nok noen jeg kjenner, noen jeg skulle ønske kom gående i sine egne spor akkurat nå, så vi kunne stå og prate på broen og bli enige om at det er forferdelig mye snø for tiden og mye stress med eksamen og når er du ferdig og det blir deilig å komme hjem til jul og hva ønsker du deg i år da? Men sporene tyder på at noen allerede har vært her, eller kanskje det er noen andre, noen fremmede, med like sko. Hvilke marginer passerer jeg mine venner med? Var det noen her jeg kjente for 5 minutter siden, en time siden, eller kommer de først sent ikveld og ser mine spor?

Heldigvis er det ofte sporene våre møtes samtidig, og jeg treffer mennesker jeg liker titt og stadig når jeg beveger meg ut av biblioteket. Og vi snakker om at det er mye snø for tiden og alle de andre tingene jeg vil snakke med mennesker om, og vi drikker SiT-kaffe og spiser klementin og sånn. Og ikveld dukket det opp noen tilfeldige fotspor fra Oslo utenfor hos oss, og jeg tror seriøst ikke jeg har blitt så overrasket i hele høst.