Til tre vakre jenter

Jeg visste det ikke, men jeg merket det godt da jeg var hjemme, at jeg har savnet å ha venninner rundt meg. Kompiser er vel og bra, det er ikke det, men det gikk opp for meg at ingenting er så bra som å ha gode venninner. (Derimot er ingenting så ille som dårlige venninner, men det er en helt annen historie.) Jeg trenger noen å fnise med, diskutere tamponger med, fortelle hemmeligheter til, ta ansiktsmaske og manikyr med (ja, altså... nei), shoppe med, og ikke bare kule gutter jeg kan snekre og gå på fylla med.

Men, nå er jeg så heldig at jeg holder på å få tre nye gode venninner i denne byen, i tillegg til de jeg hadde fra før. (Dere er herlige dere og, hvis dere lurte.)

Jeg har fått en god venninne som minner om meg selv. Vi er ca like gamle og vi er fra Oslo begge to, vi har felles bekjente og felles referanseramme på en hel del ting. Vi er like glade i kaffe, øl, gutter og tekniske greier vi egentlig ikke forstår oss på og timene flyr på cafe. Hun er fantastisk å henge med i de gode stundene, og en å regne med i de ikke fullt så gode stundene når man trenger råd og trøst. Hun er superwoman, som gjør det bra på siving uten å egentlig være motivert og med et alkoholkonsum som ville imponert de fleste. Hun rekker alt selv om hun er vimsete. Jeg er så imponert og så glad for å få kjenne henne, og jeg tror det kan bli et langvarig vennskap.

Jeg holder på å bli kjent med en jente som er lysende god. En såkalt klippeperson, altså en som er som en klippe, et fast holdepunkt i hverdagen, en du vet hvor står, og at du står støtt sammen med denne. Hun sender omtenksomme SMSer når man trenger det aller mest (rett før premiere f.eks), hun kan løse alle problemer uten å bli så mye som litt stressa, hun sier de riktige tingene når man trenger å høre dem, hun holder hemmeligheter som banken.

Og tilslutt, jeg holder på å bli kjent med en jente som jeg føler meg forferdelig heldig for å få lov å bli kjent med. Siden jeg først fikk vite hvem hun var, har hun vært et av mine store idoler og forbilder i Trondheim, jeg har tenkt "sånn skulle jeg ønske jeg var" og plutselig sier hun "jeg kjenner meg sånn igjen i deg, du er akkurat sånn jeg var da jeg var like gammel som deg" og jeg blir så glad at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Og derfor sender hun dikt jeg elsker, og derfor har jeg lyst til å låne henne en bok jeg likte godt. Og med slike fotspor å tråkke i, er det håp for meg og. Hun er god fra innerst i hjertet, hun er kjempeflink til å se folk og gi dem akkurat de de trenger da, enten det er stryk på ryggen eller en klem. Hun er god og trygg og en jeg ukritisk vil fortelle alle mine hemmeligheter til, fordi jeg vet hun kan løse noen av flokene rundt dem ved å bare være den hun er.

Jeg er heldig. Jeg er omgitt av fantastiske mennesker. Dette er bare tre. Dere er mange, mange flere.