Des feuilles rouges et jaunes

En eller annen gang mens jeg har vært på Samfundet, har det blitt høst. Eller, vinter. Jeg beveget meg helt til Universitetet i Gokk idag, bedre kjent som Dragvoll, bare for å konstatere at det blåser, snør, sludder, regner og er kaldt og ufyselig ute. Jeg kommer aldri til å venne meg til trønderværet.

Jeg er blitt syk i både halsen og i armene, men min nye fastlege vil ikke erkjenne at jeg er pasient ennå, og sitter inne med forkjølelseste og "Lasso rundt fru Luna", og kapittel 4, 5, 6 og 7 i matte. En jeg vil høre fra svarer ikke på melding, og på bordet mitt visner 9 roser i champagneflaskene som fungerer som vaser. Jeg mangler grønne fingre og blomster, tente lys og tre retters middag var aldri helt min greie. Jeg vil mye heller på konsert. Eller få en kopp kaffe.

Jeg har un jour francophil etter å ha sett Tatt av Kvinnen igår, og drømmer meg til Montmartre. På Montmartre ville jeg gått rundt i skjørt og med et skjerf om halsen, drukket café au lait, spist reblonchon og brie, og skrevet små noveller i en sort bok, mens jeg latet som jeg skjønte alt hva folk rundt meg sa, og undret meg over livene deres og hvem de egentlig er. Paris om høsten må være vakkert.

Det er ikke noe mer å gjøre enn å sette på Tom Waits, Nick Cave og Yann Tiersen, pakke seg inn i løvepleddet og drømme om bedre tider.