The song is over

UKA er over. Teltet vårt er ribbet for kostymer, for lyskastere og snart for paller og kabler. Kostymene fikk sin siste sving på teknikergjennomgangen (mitt stolteste øyeblikk i Trondheim hittil er at jeg faktisk klarte å løfte opp han som spiller Gorgor, som er en _god_ del større en meg), kulissene er fulle av UV-maling, men blacklighten er rigget ned. My life as I know it is gone.

Poenget er at jeg har aldri opplevd hverdag i Trondheim. Siden jeg kom hit, har det alltid skjedd ett eller annet, det har vært fadderuke, opptak i Regi, byggeperiode og UKA. Men nå, når denne uken er over, blir det faktisk hverdag. Jeg ligger etter med ALT jeg gjør som ikke er Samfundetrelatert, være seg skole, sosiale relasjoner, søvn eller gamle venner. Jeg burde skaffe meg en jobb for å klare å overleve, for studielån rekker faktisk ikke til. Jeg må lese. Regne. Vaske klær som lukter gammel fyll, eller er fulle av gjørme. Sove ut. Henge med alle jeg har glemt de siste 5 ukene.

Allikevel, selv om jeg har gledet meg lenge til UKA er over fordi det har vært så mye stress, så lite søvn og så mye jobb, merker jeg nå at jeg er skikkelig trist for det. Da teknikergjennomgangen var over, og vi begynte å plukke ned parkanner og bar dimmerracket inn for siste gang, holdt jeg på å begynne å gråte. Det her har vært livet mitt, det er disse menneskene jeg har sett hver eneste fuckings dag i en måned, og nå er det borte. Dvs, jeg skal se dem idag på nedrigg og imorgen på UKEball, men... Man går så inn i en modus, lar seg oppsluke, rive med av øyeblikket, hater det, elsker det på en gang, man vil bare være akkurat der.

I tillegg har helgen vært full av fyll og teite utsagn. Jeg har måttet innrømme et par mindre nederlag for meg selv, drukket alt for mye og nå har jeg to kjoler som lukter røyk og gammel øl. Moro med korkfest, men jeg finner fortsatt bare en av de røde skoene mine i skapet. Og moments of truth fungerer sykt dårlig når begge to lyver.

Hvis noen føler behovet for å passe litt på meg en dag, ta en kaffe, Den Gode Samtalen, en tur på kino eller noe, er det bare å ringe. Jeg er mer tilgjengelig enn før. Dette gjelder særlig mine helter fra barneteateret, jeg savner dere! Og Fride da. Vi kan ta en øl.