Sand overalt

Surfing i Lofoten i helgen var helt sinnsykt bra! Herregud, som jeg koste meg! Highlights: Sol, høye fjell, bølger, longboards, kjekke surfegutter, Nordlandspils, fantastisk mat, strålende utsikt, bilturer med høy musikk, grilling i fjæra, nye venner, sjokolade, fjas, ERLE og bare glede og stas alt sammen. Kom hjem med flere skjell til samlingen, sand i alle lommer, sokker og sko, klamydia i vesken og et par færre matteoppgaver å regne. Muligheter for bilder senere...

Akkurat nå skal der drikkes champagne.

Lykkelig nå

Det er så deilig å endelig ha musikk i ørene igjen. Etter en vinter i stillhet kan jeg endelig høre på det jeg vil, når jeg vil, utforske, oppdage, elske gamle helter. Fantastisk. Nå kan festivalsommeren komme! I tillegg tjener jeg penger på å drive med lys for tiden (sjekk ut mine venner på Nattrock), og det er nesten like kult som at jeg stikker til Lofoten på torsdag for å surfe med Erle. Hurra for livet! (Det er lenge til eksamen, er det ikke?)

Parkliv

Det er sol og sommer i Trøndelag, og vi ruller frem grillmobilen, jekker en øl og slår oss ned i Høyskoleparken og spiller boccia til vi går lei og begynner å kaste freesbee isteden. Vi sitter på pledd med solbriller og vifter med nakne tær og sier at "til uken skal jeg begynne å lese." Folk vi kjenner kommer forbi, gamle sanger driver gjennom luften og det finnes ingen bekymringer. Det er fint.

Det er snart eksamen, og jeg er glad for at jeg for en gangs skyld klarer å konsentrere meg ganske godt når jeg først kommer meg inn i skyggene og inn på biblioteket. Det er ikke så mye som får tankene til å drive avsted, utenom drømmen om sommer i Sandefjord, ikke noe guttefjas som får meg til å se drømmende ut i luften, eller pille istykker viskelæret mitt i ren frustrasjon over teite ting jeg har gjort i fylla.

Men enn så lenge sitter vi i parken og ser mot solen, kjenner det varme i kinnene og strekker frem de vinterbleke leggene. Og jeg tror dette er starten på en sinnsykt bra sommer.

GS ser meg

Som konstatert så ofte før, Trondheim er en ganske liten by, og faren for at du treffer noen du kjenner på gaten, er skyhøy. Det er sjelden jeg kommer meg et sted uten å ha sagt hei tre-fire ganger på veien, men nå i det siste har det blitt helt ekstremt.

Jeg ble venn med Einar og Nils Christian i virkeligheten og på Facebook rett før påske, og via Facebook oppdaget vi at vi er så godt som naboer. Jeg har aldri sett noen av dem på Bakklandet i de syv månedene jeg har bodd her. Det var frem til nå. Nå treffer jeg Nils overalt og ingensteder, og jeg kan ikke bevege meg på cafe, eller ut om morgenen for å kjøpe brød og melk, uten å treffe Einar. Opplevelsen som topper det meste, var å treffe Einar klokken fem om morgenen på vei hjem fra Samfundet, hvorpå han kan fortelle meg ting jeg ikke kan huske å ha gjort, fra en fest i februar. Dagen min er rett og slett ikke komplett uten at jeg har truffet Einar, Nils eller begge to, det har nå blitt såpass rutine å snuble over en eller to av dem at det kan likestilles med å pusse tenner eller drikke kaffe til frokost. 

Kort oppsummert: Dette er første gangen i mitt liv jeg synes det er på sin plass at jeg føler meg overvåket.

Derimot er det godt mulig det også bare er finværet som gjør at vi henger ute alle sammen, eller at jeg har havnet i en litt ufin mastergradsstudentrytme, eller at det er sånn det går med husfolk. Og så føler jeg meg jo litt kul som alltid kan vinke til noen da.

Il primo caffè freddo

For meg er årets første iskaffe minst like viktig som den første utepilsen. Den første iskaffen kommer i kombinasjon med pilotbriller, strålende sol, ullsokker i skoene (for det er kaldt på kvelden, må vite) og en liten gressflekk hvor man kan sitte med plastbegeret sitt og vende pilotbrillene mot solen. Denne dagen var altså idag. Og bare for å drive hemningsløs reklame: iskaffen på Dromedar var sinnsykt god. Nå er det vår for alvor. 

Everything is going wrong but we´re so happy

Jeg gleder meg sinnsykt til å se The Wombats på Hove. Jeg tror det blir kjempebra! Her snakker vi indierock for alle penga, Liverpool-aksent og klær i sterke farger. Og fin tekst. Jeg klarer ikke dy meg for å tenke at de er SÅ 2008, men jeg liker det.



Det er kjærlighet, litt som idag morges da jeg våknet ved siden av Fride. Etter kullmiddag og en fin fest sov hun her, og så spiste vi egg, bacon og drakk espresso.

She had cards to play but chose not to

Det hender seg jeg tenker at livet hadde vært enklere hvis jeg hadde lært meg to ting: å tenke før jeg snakker og å gå hjem i tide. På den annen side så hadde jeg gått glipp av uendelig mye moro på den måten.