Snømenn ur vägen

Vinteren har inntatt byen. Sludd og snø over Domen, og hull i alle ullsokkene mine. Fredag kveld var byen lys og stille, og tre menn som snakket gebrokkent engelsk, holdt på å gjøre ferdig en snømann på Gamle Bybro da jeg var på vei hjem fra teateret. Jeg har kjøpt nye votter, hvite sådan, som jeg har tenkt å brodere sangtekster på. Pirum sendte opp fyrverkeri igår, det var fint. De serverte sodd som nattmat på Sangeren også, det var nesten like fint - om ikke annet var det akkurat det jeg trengte etter litt mye eplekake og Vin Mysterioso på Regi.

Jeg blir alltid like overrasket når jeg går hjem om natten over hvor ubegripelig stille det er i Trondheim nattestid.

Godt vi har moccakanne

Ukens kaffe på Choco Boco: "Latte m/ krem, 37 kr"

What the fuck!?! Caffè latte med krem? KREM!?! Hva blir det neste, caffè mocca med krokanis og paraplysugerør?

Om 9 dager er jeg tilbake på Fuglen. Merker en dobbel cappuccino Fuglen-style begynner å bli prekært.

Kast loss!

Såklart er det teit at det regner. Det er teit at du aldri ringte, at jeg har pådratt med senebetennelse en måned før eksamen, at jeg ikke eier økonomisk sans, at jeg hoster og at rommet mitt er rotete. Men whining og surmuling fører ingen veier.

Det er på tide å heise flagget til topps, stikke kniven mellom tennene og sette sjøbein. Vi kaster alle sorgene på havet, vi hever våre senebetente armer i været og roper "Kast loss, full fart forover!" og setter kursen fryktløst mot alt som er tungt og vanskelig: eksamen, fylleangst og fysiske plager. Vi ler når vi ser hindre, for vi vet at vi kan klare brasene. Hva er vel en skarve semesteroppgave? Eller en tom lommebok? Bare enda en utfordring! Hah, vi er uovervinnelige når vi vil.

Repetisjon av dogme: Jeg kan klare absolutt alt her i verden når jeg bare vil.

Kast loss, sett seil, grip dagen og vri ut alt du klarer av den!

Des feuilles rouges et jaunes

En eller annen gang mens jeg har vært på Samfundet, har det blitt høst. Eller, vinter. Jeg beveget meg helt til Universitetet i Gokk idag, bedre kjent som Dragvoll, bare for å konstatere at det blåser, snør, sludder, regner og er kaldt og ufyselig ute. Jeg kommer aldri til å venne meg til trønderværet.

Jeg er blitt syk i både halsen og i armene, men min nye fastlege vil ikke erkjenne at jeg er pasient ennå, og sitter inne med forkjølelseste og "Lasso rundt fru Luna", og kapittel 4, 5, 6 og 7 i matte. En jeg vil høre fra svarer ikke på melding, og på bordet mitt visner 9 roser i champagneflaskene som fungerer som vaser. Jeg mangler grønne fingre og blomster, tente lys og tre retters middag var aldri helt min greie. Jeg vil mye heller på konsert. Eller få en kopp kaffe.

Jeg har un jour francophil etter å ha sett Tatt av Kvinnen igår, og drømmer meg til Montmartre. På Montmartre ville jeg gått rundt i skjørt og med et skjerf om halsen, drukket café au lait, spist reblonchon og brie, og skrevet små noveller i en sort bok, mens jeg latet som jeg skjønte alt hva folk rundt meg sa, og undret meg over livene deres og hvem de egentlig er. Paris om høsten må være vakkert.

Det er ikke noe mer å gjøre enn å sette på Tom Waits, Nick Cave og Yann Tiersen, pakke seg inn i løvepleddet og drømme om bedre tider.

The song is over

UKA er over. Teltet vårt er ribbet for kostymer, for lyskastere og snart for paller og kabler. Kostymene fikk sin siste sving på teknikergjennomgangen (mitt stolteste øyeblikk i Trondheim hittil er at jeg faktisk klarte å løfte opp han som spiller Gorgor, som er en _god_ del større en meg), kulissene er fulle av UV-maling, men blacklighten er rigget ned. My life as I know it is gone.

Poenget er at jeg har aldri opplevd hverdag i Trondheim. Siden jeg kom hit, har det alltid skjedd ett eller annet, det har vært fadderuke, opptak i Regi, byggeperiode og UKA. Men nå, når denne uken er over, blir det faktisk hverdag. Jeg ligger etter med ALT jeg gjør som ikke er Samfundetrelatert, være seg skole, sosiale relasjoner, søvn eller gamle venner. Jeg burde skaffe meg en jobb for å klare å overleve, for studielån rekker faktisk ikke til. Jeg må lese. Regne. Vaske klær som lukter gammel fyll, eller er fulle av gjørme. Sove ut. Henge med alle jeg har glemt de siste 5 ukene.

Allikevel, selv om jeg har gledet meg lenge til UKA er over fordi det har vært så mye stress, så lite søvn og så mye jobb, merker jeg nå at jeg er skikkelig trist for det. Da teknikergjennomgangen var over, og vi begynte å plukke ned parkanner og bar dimmerracket inn for siste gang, holdt jeg på å begynne å gråte. Det her har vært livet mitt, det er disse menneskene jeg har sett hver eneste fuckings dag i en måned, og nå er det borte. Dvs, jeg skal se dem idag på nedrigg og imorgen på UKEball, men... Man går så inn i en modus, lar seg oppsluke, rive med av øyeblikket, hater det, elsker det på en gang, man vil bare være akkurat der.

I tillegg har helgen vært full av fyll og teite utsagn. Jeg har måttet innrømme et par mindre nederlag for meg selv, drukket alt for mye og nå har jeg to kjoler som lukter røyk og gammel øl. Moro med korkfest, men jeg finner fortsatt bare en av de røde skoene mine i skapet. Og moments of truth fungerer sykt dårlig når begge to lyver.

Hvis noen føler behovet for å passe litt på meg en dag, ta en kaffe, Den Gode Samtalen, en tur på kino eller noe, er det bare å ringe. Jeg er mer tilgjengelig enn før. Dette gjelder særlig mine helter fra barneteateret, jeg savner dere! Og Fride da. Vi kan ta en øl.

Dårlig morgen

Kjolen ligger i en haug på gulvet, vannglasset står urørt på bordet, reginøkler og kort ligger under sengen, det smaker bæsj i munnen og jeg skal være på Samfundet om en times tid.

Det her krever kaffe.

Semiotikk er ikke min greie liksom

Jeg hater meg selv når jeg er forelsket. Jeg blir så dum og naiv og tror på alt og ingenting, og leser for mye i alt. Men jeg prøver å la være denne gangen. Orker ikke. Så jeg lar deg spille "Girl in Oslo" uten at den handler om meg, jeg lar deg hete det samme som det neste t-banestoppet hjemme uten å legge noe mer i det, jeg lar deg gi meg gratis kaffe gjentatte ganger uten at du er noe mer enn hyggelig, jeg lar deg se på meg med de fantastiske øynene dine og tro at du bare liker blikkontakt, jeg lar deg massere meg uten håp om at du er noe annet enn snill med mine stive skuldre.

Men jeg gleder meg veldig til vil skal drikke kaffe, "anytime", var det ikke det du sa?