La monotonie

Det går liksom i matte, kaffe, matte, kaffe, hus, matte, kaffe, dårlige vitser og matte for tiden. Jeg ser integraler overalt. Jeg drømmer i cosinus-bølger. Alt som kastes, får en vektor jeg kan regne videre på. Jeg beregner sannsynligheten for at akkurat jeg skal slå fingrene i skarpe kanter, og den er større enn de andres. Det er forferdelig, selv om det er litt deilig å bare synke inn i et fag og la seg absorbere helt.

Matte, kaffe, matte, kaffe, matte, kaffe, matte, kaffe. Alt i samvær med Ruben og Fride. Det lover godt at vi ikke er lei av hverandre etter så mye samvær...