torsdag 30. juli 2009

"Working" Class Hero, del 5

Sommer gjør meg så herlig uproduktiv. Skal jeg på jobb rundt 15, kan du banne på at jeg ikke får gjort noe særlig før den tid. Jeg kunne gått på Arkitekturmuseet, Stenersenmuseet, DogA, Henie Onstad, Astrup Fearnley osv, slik det står i boken min at jeg skal gjøre i sommer. Jeg kunne ha ryddet rommet og vasket festivalskoene, jeg bare glemmer det hele tiden. Det hender at jeg rekker å treffe gamle venner, eller jeg rekker en kaffe i byen, såvidt. Late dager, altså.

Little by little, step by step, men jeg må si jeg gleder meg til semesteret er igang og jeg beveger meg i normalt tempo igjen.

torsdag 23. juli 2009

Slottsfjell 09: skoene

Sommerens festivalsko klarte å holde seg relativt rene forbausende lenge. Helt til nachet søndag morgen.

onsdag 22. juli 2009

Jeg har blitt en Vanskelig Kunde

Dagens offer: Java. En cafe jeg egentlig liker, om enn litt dyrt, de er flinke, cafeen er drevet av en arkitekt og de har supernice bakervarer.

Men altså, idag bestilte jeg en cappuccino. Den ble servert med store bobler - jeg kunne speile meg i dem. Og den smakte vondt. Brent, dårlig, litt sånn Ruben og jeg lagde dem i starten på FrancisFrancisen, før vi skjønte hvordan maskinen virket. Jeg hadde betalt 38 kr. Ikke fornøyd. Satt i vinduet og funderte litt. Klage eller ikke klage? Liker ikke være vanskelig, men liker ikke vond kaffe heller. Gikk tilbake til kassen.

"Åh, vil du ha en kaffe til?"
"Eh, nei. Jeg vil klage på denne."

Kaffen blir diskutert. Han smaker. Er enig, den smaker dritt. Han sier takk for at jeg klager, det er sånn han blir bedre, lager en ny, jeg smaker, den er god, han sier takk igjen og spør om jeg vil ha en biscotti til kaffen, og sier takk enda en gang.

Vanskelig Kunde = Bra Kunde?

søndag 19. juli 2009

Slottsfjell 09: en suksess

Det var...
hardt arbeid, fine folk, brødskiver med pålegg, MAlite og LED, sprø døgnrytme, verdens skjønneste teknikergutter som jeg håper jeg snubler over en annen gang, bra band, høy lyd, punktlighet, mobiltelefon som ringer til alle døgnets tider, frokost på Bare Barista med Jane Eyre, vakre gutter, ØL, nachspiel, sol, kos, og sinnsykt stas.

Nå har...
jeg ikke lenger fingeravtrykk på venstre tommel lenger, men desto mange flere gode minner.

Gleder meg til neste år allerede.

lørdag 11. juli 2009

Stor skuffelse på Stockfleths

Det er kjipt å være en sånn sur kunde som klager og whiner. Du prøver jo bare å gjøre jobben din så godt du kan. Kanskje er du også en ubrukelig sommervikar, kanskje er du bakfull. Jeg er fullt klar over alt dette, og jeg prøver å være grei. Som oftest.

Men når jeg har stått og lest på menyen deres at dere har iscortado, jeg har bestilt det på cafeen din fire ganger før (blant annet av fyren ved siden av deg), internettsiden deres "slår et slag for iscortadoen" deres, og du ser på meg som om jeg har bestilt en cortado med lamamelk fra Andesfjellene, og du lurer "jaha, og hvordan har du liksom fått den servert her før?", jeg guider deg gjennom hvordan du skal lage den, og du allikevel presterer å gjøre det feil (pappkopp istedenfor plast, itno sukker og lettmelk istedenfor H-melk), beklager, men da blir jeg litt grinete.

Min eneste hevn var at du slo inn feil pris, så jeg betalte 5 kr mindre enn ellers. Der fikk du den, liksom.

torsdag 9. juli 2009

Working Class Hero, part 3

Det hender seg folk ringer og lurer på hvordan de ligger an i køen, eller vil melde en endring, eller noe annet jeg må skrive på saken. Da ser man også initalene på den som har vært inne på saken før.

I det siste har jeg fått veldig mange saker med initalene til han kjekke på jobben, som jeg ikke en gang har turt å hilse på, bare smugtitter på. Lurer på om det er mange fordi Noen prøver å fortelle meg noe. Eller om jeg bare legger ekstra godt merke til det når det er hans bokstaver. Eller om han bare får masete kunder som vil sjekke status.

Eller om jeg burde begynne å sosialisere mer igjen. Förbannad vara att starta 0700, jeg blir jo helt ødelagt!

tirsdag 7. juli 2009

Working Class Hero, part 2

Igår så jeg at en med samme navn som eksen min hadde ringt oss for hjelp. Det er omtrent 30 stykker i Norge som heter det samme som ham, og det her var i en annen landsdel enn han bodde i sist jeg så ham, så det var nok ikke ham. Men om enn for en liten stund, så godtet jeg meg litt over at tanken om at han stod fast et sted utenfor Haugesund og hadde fylt bensin på diesel-leiebilen sin.

Humre. Så ringte telefonen igjen.