Men det er februar og selv om det er lyst til langt etter fem så er det fortsatt vinter. I Sverige sier man visst at det er i tiden frem mot fettisdag (altså imorgen) som er den tiden av året flest er deprimerte, vinteren som aldri slipper taket og alt man drømmer om er å kunne sykle til skolen og kjenne solen i ansiktet.

Treffer folk på krogen som spør om jeg savner Norge, og jeg svarer som vanlig at "Nej nej, Sverige er jo som Norge, bare litt bedre." Men jeg lyver, hele kroppen stemmer i meg at "Åååååh idag hater jeg Sverige!  Jeg skiter vel i köttbullar og tunnbröd og ishockey og hipstersvensker som ærlig talt ser ganske teite ut på håret, jeg vil til en hverdag i et by hvor jeg alltid treffer folk jeg kjenner på gaten og hvor vennene aldri er mer enn et kvartal unna. Jeg vil ha dyr kaffe på Dromedar og røyka laks og toilldag og spontantfyll på Samfundet. Jeg vil hjem til Trondheim!"

Åååååh bare litt til og så er det mars. Litt til. Litt til. Og så kan jeg begynne å leve igjen.

Januar er over og det er lyst når jeg drar hjem fra skolen. Det begynner å krible i bena og meteorologene lover at våren kommer før 15. mars. Det kjennes som om vinterdvalen nærmer seg slutten, konsertprogrammet fyller seg opp og jeg får lyst til å gjøre noe annet enn å fike innendørs. Jeg begynner å løpe igjen, lager nye middagsretter og drømmer om alt jeg skal i sommerferien.

Drit i at det er minus 7 da, det er ikke mitt problem. Jeg har nemlig fylt opp D-vitaminlagrene mine og er klar for alt.

Du våkner en morgen og du vet at alt er annerledes. Du ser det på lyset, kjenner det i luften, hører bilene langt der nede mye lavere enn før. Du reiser deg opp og ser ut. Allerede før du har sett det, vet du hva det er.

Det er snø. De første tre centimetrene med finkornet, deilig snø som kanskjekanskjekanskje kan få lov å ligge ut dagen.

Sånn. Jeg er tilbake i en stad som inte är min, men som är min ändå. Jeg går i kjente gater som jeg ikke husker hvor går, har hverdag som jeg ikke husker hvordan jeg gjorde, jeg klatrer men med andre mennesker enn før jul, jeg sover akkurat like tungt som i innspurtsperioden.

Vi leverer et prosjekt for aller siste gang og presenterer for to hundre mennesker. Istedenfor ferie får vi en helg, og så begynner nye fag og jeg tar spårvagnen til skolen og leter etter nye auditorier og nye studioer sammen med gamle venner.

Det blir aldri vinter, og jeg som har klaget over Trondheimskulda de siste fire vintrene, sitter plutselig og ser på Marka minutt for minutt på Aftenposten TV. Parkasen henger i skapet. Det er bare utvekslingsstudenter som tror det her er parkasvær.

Vardag > hverdag

Jada. Det ble hverdag i Göteborg også. Det er vekkerklokker som ringer og lange dager med reisende Mac og Adobe-programmene her også, det er å miste trikken på vei til skolen og å trene og vaske klær på ettermiddagen. Men det er en ny hverdag, med andre vaner.

Det er matlåda med gårsdagens middag istedenfor fire brødskiver med baconpostei og gjetost til lunch.
Det er Ryan Adams istedenfor Edgar-konsert på en helt vanlig tirsdag.
Det er after work med svensk husmannskost istedenfor grøt på fredager.
Det er klatring på Klätterlabbet istedenfor det klaustrofobiske buldrerommet på Gløs.
Det er vernissager med äppelmust istedenfor cava (skandale!!).
Det er fika kl 10 og kl 15 istedenfor kl 14, og det er sprint ned trappa hvis det plutselig står igjen bryggkaffe i Ljusgården etter en alumni-lunch.
Det er niotillfem istedenfor åttetilfire. 

Det er Skype istedenfor armkrok.

Sånt det handler om om høsten

Det handler om regnvåte gater og vind og væromslag som går nesten like fort som i Trondheim. Det handler om indieklubber og stärköl, svensk husmannskost og langbord, ord som ikke betyr det samme og alle de velkledde svenskene. Det handler om mandager som bare er mandager og å søle kaffe på den siste rene trøyen mens alle andre er velkledde og ikke søler kaffe. Det handler om å klatre tre ganger i uken, ha ømme føtter og stive skuldre og topprepskort i hånden. Det handler om nye og underbara kompiser som man er så glad for å ha møtt, og det handler om å savne de gamle så mye at man har klump i magen mens man teller ned dagene til man skal hjem.

Det handler om å stå sammen med sin beste venninne som har flydd inn fra Berlin ved en motorvei langt utenfor centrum etter at man har gått fra en tråkig svartklubb og le av sin egen dialekt klokka to om natten. Mest av alt handler det om det.

Ukens svenske ord #5

Jeg skulle være hyggelig da en av relativt influensasyk fyr i klassen min dro tidlig hjem fra after work på fredag.

"God bedring da! Hadet!" ropte jeg da han dro.
"VAFAN SA DU!?" ropte de andre svenskene.
"God bedring, sa jeg. Altså... at han ska må bettre liksom, sluta vara sjuk snart," forklarer jeg.
"Åååååh, krya på dig! Krya på dig säger vi i Sverige," forklarer de.

Självklart.