Idag er det en helt vanlig onsdag i Göteborg. En sånn onsdag hvor man
betaler regninger, baker pai og ser på regnet, legger seg tidlig for å
stå opp og gå på skolen på en helt vanlig torsdag imorgen.
I Trondheim... er ikke idag en helt vanlig onsdag. For å bruke en
hyppig brukt klisjé, ikveld er magisk. UKA-11 begynner ikveld, og den
begynner uten meg! Jeg skal ikke på UKEnavnavduking, eller på urpremiere
på revyen eller på konsert i Teltet eller noenting. Jeg vet det er
gallakjole og promenadekonsert og champagne på gaten, og jeg er ikke
der. Jeg har betalt regningene mine og satt pairestene i fryseren i en
stille leilighet.
For
to år siden, og for
fire år siden...
så var UKA det beste (og verste) jeg visste. Jeg skal aldri bo i
Trondheim under UKA igjen. Til vanlig er det helt greit, ganske deilig
egentlig, men akkurat ikveld kjenner jeg på Trondheimssavnet. Blir
mimrete og tårevåt. Herregud, fire år siden jeg og Erling stod i
barneteaterteltet og ikke ante hva vi drev med. To år siden Pirum ga meg
to flasker cava til "Regi-jentene" som i praksis viste seg å bare være
meg, med de fatale følgene det fikk. Sukk.
Men, når Lysreklamen endelig får UKEskiltet til å lyse
litt over midnatt, da er det nøyaktig tre uker til jeg lander på Værnes
og er klar for å ta igjen ALT på H-helg.