Du våkner en morgen og du vet at alt er annerledes. Du ser det på lyset, kjenner det i luften, hører bilene langt der nede mye lavere enn før. Du reiser deg opp og ser ut. Allerede før du har sett det, vet du hva det er.

Det er snø. De første tre centimetrene med finkornet, deilig snø som kanskjekanskjekanskje kan få lov å ligge ut dagen.

Sånn. Jeg er tilbake i en stad som inte är min, men som är min ändå. Jeg går i kjente gater som jeg ikke husker hvor går, har hverdag som jeg ikke husker hvordan jeg gjorde, jeg klatrer men med andre mennesker enn før jul, jeg sover akkurat like tungt som i innspurtsperioden.

Vi leverer et prosjekt for aller siste gang og presenterer for to hundre mennesker. Istedenfor ferie får vi en helg, og så begynner nye fag og jeg tar spårvagnen til skolen og leter etter nye auditorier og nye studioer sammen med gamle venner.

Det blir aldri vinter, og jeg som har klaget over Trondheimskulda de siste fire vintrene, sitter plutselig og ser på Marka minutt for minutt på Aftenposten TV. Parkasen henger i skapet. Det er bare utvekslingsstudenter som tror det her er parkasvær.

Vardag > hverdag

Jada. Det ble hverdag i Göteborg også. Det er vekkerklokker som ringer og lange dager med reisende Mac og Adobe-programmene her også, det er å miste trikken på vei til skolen og å trene og vaske klær på ettermiddagen. Men det er en ny hverdag, med andre vaner.

Det er matlåda med gårsdagens middag istedenfor fire brødskiver med baconpostei og gjetost til lunch.
Det er Ryan Adams istedenfor Edgar-konsert på en helt vanlig tirsdag.
Det er after work med svensk husmannskost istedenfor grøt på fredager.
Det er klatring på Klätterlabbet istedenfor det klaustrofobiske buldrerommet på Gløs.
Det er vernissager med äppelmust istedenfor cava (skandale!!).
Det er fika kl 10 og kl 15 istedenfor kl 14, og det er sprint ned trappa hvis det plutselig står igjen bryggkaffe i Ljusgården etter en alumni-lunch.
Det er niotillfem istedenfor åttetilfire. 

Det er Skype istedenfor armkrok.

Sånt det handler om om høsten

Det handler om regnvåte gater og vind og væromslag som går nesten like fort som i Trondheim. Det handler om indieklubber og stärköl, svensk husmannskost og langbord, ord som ikke betyr det samme og alle de velkledde svenskene. Det handler om mandager som bare er mandager og å søle kaffe på den siste rene trøyen mens alle andre er velkledde og ikke søler kaffe. Det handler om å klatre tre ganger i uken, ha ømme føtter og stive skuldre og topprepskort i hånden. Det handler om nye og underbara kompiser som man er så glad for å ha møtt, og det handler om å savne de gamle så mye at man har klump i magen mens man teller ned dagene til man skal hjem.

Det handler om å stå sammen med sin beste venninne som har flydd inn fra Berlin ved en motorvei langt utenfor centrum etter at man har gått fra en tråkig svartklubb og le av sin egen dialekt klokka to om natten. Mest av alt handler det om det.

Ukens svenske ord #5

Jeg skulle være hyggelig da en av relativt influensasyk fyr i klassen min dro tidlig hjem fra after work på fredag.

"God bedring da! Hadet!" ropte jeg da han dro.
"VAFAN SA DU!?" ropte de andre svenskene.
"God bedring, sa jeg. Altså... at han ska må bettre liksom, sluta vara sjuk snart," forklarer jeg.
"Åååååh, krya på dig! Krya på dig säger vi i Sverige," forklarer de.

Självklart.

Gratulerer med UKA

Idag er det en helt vanlig onsdag i Göteborg. En sånn onsdag hvor man betaler regninger, baker pai og ser på regnet, legger seg tidlig for å stå opp og gå på skolen på en helt vanlig torsdag imorgen.

I Trondheim... er ikke idag en helt vanlig onsdag. For å bruke en hyppig brukt klisjé, ikveld er magisk.  UKA-11 begynner ikveld, og den begynner uten meg! Jeg skal ikke på UKEnavnavduking, eller på urpremiere på revyen eller på konsert i Teltet eller noenting. Jeg vet det er gallakjole og promenadekonsert og champagne på gaten, og jeg er ikke der. Jeg har betalt regningene mine og satt pairestene i fryseren i en stille leilighet.

For to år siden, og for fire år siden... så var UKA det beste (og verste) jeg visste. Jeg skal aldri bo i Trondheim under UKA igjen. Til vanlig er det helt greit, ganske deilig egentlig, men akkurat ikveld kjenner jeg på Trondheimssavnet. Blir mimrete og tårevåt. Herregud, fire år siden jeg og Erling stod i barneteaterteltet og ikke ante hva vi drev med. To år siden Pirum ga meg to flasker cava til "Regi-jentene" som i praksis viste seg å bare være meg, med de fatale følgene det fikk. Sukk.

Men, når Lysreklamen endelig får UKEskiltet til å lyse litt over midnatt, da er det nøyaktig tre uker til jeg lander på Værnes og er klar for å ta igjen ALT på H-helg.

Instagram GBG

Jeg har blitt så utrolig lat på å dra med meg speilrefleksen overalt, for å ikke snakke om lat på å importere bilder, redigere dem i Photoshop og alt det der. Tur att det finnes en mobilapp som gjør alt for meg og lar meg publisere det med en gang. Har du en smartphone, synes jeg du skal følge meg på Instagram (søk på frkastrid, så finner du meg) Her er et par highlights fra hva som har skjedd i det siste.

Chalmers ble Mumindalen en dag. 

Tittet på pingvinene i Slottsskogen da Sindre var her.  De er så gullige.

Lyx-frokost med kaffe, grapefruktjus og havregrøt med kanel, gojibær og hallon-rabarber-sylt.

Vackra Linné.

Og min favoritt fra de siste dagene. I Sverige er det vanlig med lattemammor og surdegspappor (hipsterforeldre, du vet...). I Majorna er det derimot korvmammor som gjelder.

Ellers skinner det kanskje igjennom at jeg er seriøst språkforvirret.