People are sheep

Jeg lar meg stadig fascinere.

For tiden lar jeg meg fascinere av dumme, dumme mennesker... Turister, som de populært kalles. Om de er fra Toten eller Japan, Bergen eller Tyskland, mange av dem er forbausende dumme. Som en av skipperne sier ”Man legger igjen hjernen før man drar på ferie!” Fra å ikke finne veien til Bygdøfergen, når det er intet mindre enn fire store skilt og de aller fleste har rutetidene i hånden, til å nekte å skjønne at når billetten er gyldig en time, må de kjøpe en ny når de skal tilbake etter fem timers intens museumstitting, til å anta at jeg snakker russisk, eller til å stille det alltid like morsomme spørsmålet ”Do you speak English?” eller til å rett og slett stå og se fergen, og i det vi går, rope ”Jammen, jeg skulle jo være med!” Idioter og dåsemikler! Jeg blir sint, men jeg ler aller mest.

Poenget er at jeg tror ikke jeg er noe bedre selv når jeg er ute og flyr. Jeg klarte ikke å stemple billetten min på S-Bahn i Berlin, jeg har kræsjet i glassdører i Trondheim, jeg fant aldri Oscar Wilde-museet i Dublin (eller... det var stengt), jeg føler meg dum og ubrukelig fordi jeg ikke kan snakke fransk når jeg er i Antibes, eller glemmer hva regning er på italiensk i Dolceaqcua. Kanskje skipperen faktisk har rett... Man blir litt dum med en gang man forlater trygge og vante omgivelser. Jeg har dog to innvendinger. Det hjelper masse å kunne engelsk, da virker du med en gang mindre dum, og så tror jeg mange av de norske som driter seg ut på Sporveiens takstsystem, lider av et lite bønder i byn-syndrom. Jeg derimot, lider sikkert av byjente har det gøy på landet-syndromet, og kan fortsatt peke på lammene på jordene og rope ”babysævver!!”

Fascinerende.