Utforsk! Drøm! Oppdag!

Med våren kommer også rastløsheten. Jeg merker det kribler i føttene, trangen til å bevege seg er tilbake. Ønsket om å se nye horisonter, smake ting jeg aldri har smakt før, snakke fremmede språk, høre nye sanger, lukte eksotiske strøk og kjenne en annen vind stryke meg over kinnet.

De to siste årene har jeg brukt våren til å planlegge å reise avsted. Jeg tok farvel med Oslo og farvel med Cork. Jeg flyttet fra alt kjent, pakket livet ned i en koffert, betalte overvekt på flyet og startet på nytt. Blanke ark og massevis med fargestifter, og et hav av muligheter... Det var fantastisk.

Men ikke denne våren. I år skal jeg bli. Jeg skal fortsette med det jeg har drevet med i år, nesten iallfall. Jeg skal flytte. Jeg skal begynne på ny skole. Men jeg skal fortsatt være på Samfundet, fortsatt jobbe på Byneset, fortsatt henge med alle vennene jeg har fått i år, fortsatt drikke Dromedarkaffe.

Det er litt deilig. Men litt rart. Jeg gir Jarle Klepp ordet:

Å, jeg skulle ønske jeg kunne dra til Kina, sier du, men du mener ikke så mye med det, det er bare det at du kunne tenke deg å se noe annet, kanskje? Men den unge kvinnen du sier det til tar det til seg, det legger egg i hjernen hennes, små egg som klekker fort, og slipper ut små forvirra dyr, som kjenner seg fremmede, men som vet at det er i Kina de hører hjemme, men hvor er dette Kina, skal vi ikke komme oss dit? Kina, Kina, Kina, hvisker dyra i hodet, for det er Kina de kommer fra. (...) ...og hun som ser denne filmen kjenner at det du sa må stemme, det må være noe med Kina, noe som forstyrrer henne, noe som hun tiltrekkes av, og det er de nyutklekka dyra i hjernen hennes som vandrer rastløse omkring, de sier Kina, Kina, Kina, de leter og leter, bygger midlertidige hytter der oppe i skallen, men finner ingen ro, går omkring med skjepper og vandrestokker og leter etter sitt egentlige hjem, Kina, som de ikke kjenner med vet at de kommer fra, og dyra klør i hodet hennes så hun begynner å spare, hun begynner å lese kinesiske bøker, hun begynner å studere for å lære seg språket og kulturen, og neste sommer reiser hun til Kina, og dyra i hodet hennes kan legge ned vandrestavene, kompassene, de kan slappe av hjemme hos henne nå, for de er hjemme, de har kommet hjem, de smiler til hverandre og sier kjenn, kjenn, og de har god grunn til det, for nå er de hjemme, kjenn, kjenn, vi er hjemme, vi er der vi alltid skulle være, og det heter Kina her.
(Fra Mannen som elsket Yngve av Tore Renberg)

Jeg har en ganske sterk følelse av at dette heller ikke kommer til å hjelpe mot rastløsheten min. Bra jeg skal til Lofoten om tre uker!