GS ser meg

Som konstatert så ofte før, Trondheim er en ganske liten by, og faren for at du treffer noen du kjenner på gaten, er skyhøy. Det er sjelden jeg kommer meg et sted uten å ha sagt hei tre-fire ganger på veien, men nå i det siste har det blitt helt ekstremt.

Jeg ble venn med Einar og Nils Christian i virkeligheten og på Facebook rett før påske, og via Facebook oppdaget vi at vi er så godt som naboer. Jeg har aldri sett noen av dem på Bakklandet i de syv månedene jeg har bodd her. Det var frem til nå. Nå treffer jeg Nils overalt og ingensteder, og jeg kan ikke bevege meg på cafe, eller ut om morgenen for å kjøpe brød og melk, uten å treffe Einar. Opplevelsen som topper det meste, var å treffe Einar klokken fem om morgenen på vei hjem fra Samfundet, hvorpå han kan fortelle meg ting jeg ikke kan huske å ha gjort, fra en fest i februar. Dagen min er rett og slett ikke komplett uten at jeg har truffet Einar, Nils eller begge to, det har nå blitt såpass rutine å snuble over en eller to av dem at det kan likestilles med å pusse tenner eller drikke kaffe til frokost. 

Kort oppsummert: Dette er første gangen i mitt liv jeg synes det er på sin plass at jeg føler meg overvåket.

Derimot er det godt mulig det også bare er finværet som gjør at vi henger ute alle sammen, eller at jeg har havnet i en litt ufin mastergradsstudentrytme, eller at det er sånn det går med husfolk. Og så føler jeg meg jo litt kul som alltid kan vinke til noen da.