Lykkelig nå

Det er så deilig å endelig ha musikk i ørene igjen. Etter en vinter i stillhet kan jeg endelig høre på det jeg vil, når jeg vil, utforske, oppdage, elske gamle helter. Fantastisk. Nå kan festivalsommeren komme! I tillegg tjener jeg penger på å drive med lys for tiden (sjekk ut mine venner på Nattrock), og det er nesten like kult som at jeg stikker til Lofoten på torsdag for å surfe med Erle. Hurra for livet! (Det er lenge til eksamen, er det ikke?)

Parkliv

Det er sol og sommer i Trøndelag, og vi ruller frem grillmobilen, jekker en øl og slår oss ned i Høyskoleparken og spiller boccia til vi går lei og begynner å kaste freesbee isteden. Vi sitter på pledd med solbriller og vifter med nakne tær og sier at "til uken skal jeg begynne å lese." Folk vi kjenner kommer forbi, gamle sanger driver gjennom luften og det finnes ingen bekymringer. Det er fint.

Det er snart eksamen, og jeg er glad for at jeg for en gangs skyld klarer å konsentrere meg ganske godt når jeg først kommer meg inn i skyggene og inn på biblioteket. Det er ikke så mye som får tankene til å drive avsted, utenom drømmen om sommer i Sandefjord, ikke noe guttefjas som får meg til å se drømmende ut i luften, eller pille istykker viskelæret mitt i ren frustrasjon over teite ting jeg har gjort i fylla.

Men enn så lenge sitter vi i parken og ser mot solen, kjenner det varme i kinnene og strekker frem de vinterbleke leggene. Og jeg tror dette er starten på en sinnsykt bra sommer.

GS ser meg

Som konstatert så ofte før, Trondheim er en ganske liten by, og faren for at du treffer noen du kjenner på gaten, er skyhøy. Det er sjelden jeg kommer meg et sted uten å ha sagt hei tre-fire ganger på veien, men nå i det siste har det blitt helt ekstremt.

Jeg ble venn med Einar og Nils Christian i virkeligheten og på Facebook rett før påske, og via Facebook oppdaget vi at vi er så godt som naboer. Jeg har aldri sett noen av dem på Bakklandet i de syv månedene jeg har bodd her. Det var frem til nå. Nå treffer jeg Nils overalt og ingensteder, og jeg kan ikke bevege meg på cafe, eller ut om morgenen for å kjøpe brød og melk, uten å treffe Einar. Opplevelsen som topper det meste, var å treffe Einar klokken fem om morgenen på vei hjem fra Samfundet, hvorpå han kan fortelle meg ting jeg ikke kan huske å ha gjort, fra en fest i februar. Dagen min er rett og slett ikke komplett uten at jeg har truffet Einar, Nils eller begge to, det har nå blitt såpass rutine å snuble over en eller to av dem at det kan likestilles med å pusse tenner eller drikke kaffe til frokost. 

Kort oppsummert: Dette er første gangen i mitt liv jeg synes det er på sin plass at jeg føler meg overvåket.

Derimot er det godt mulig det også bare er finværet som gjør at vi henger ute alle sammen, eller at jeg har havnet i en litt ufin mastergradsstudentrytme, eller at det er sånn det går med husfolk. Og så føler jeg meg jo litt kul som alltid kan vinke til noen da.

Il primo caffè freddo

For meg er årets første iskaffe minst like viktig som den første utepilsen. Den første iskaffen kommer i kombinasjon med pilotbriller, strålende sol, ullsokker i skoene (for det er kaldt på kvelden, må vite) og en liten gressflekk hvor man kan sitte med plastbegeret sitt og vende pilotbrillene mot solen. Denne dagen var altså idag. Og bare for å drive hemningsløs reklame: iskaffen på Dromedar var sinnsykt god. Nå er det vår for alvor. 

Everything is going wrong but we´re so happy

Jeg gleder meg sinnsykt til å se The Wombats på Hove. Jeg tror det blir kjempebra! Her snakker vi indierock for alle penga, Liverpool-aksent og klær i sterke farger. Og fin tekst. Jeg klarer ikke dy meg for å tenke at de er SÅ 2008, men jeg liker det.



Det er kjærlighet, litt som idag morges da jeg våknet ved siden av Fride. Etter kullmiddag og en fin fest sov hun her, og så spiste vi egg, bacon og drakk espresso.

She had cards to play but chose not to

Det hender seg jeg tenker at livet hadde vært enklere hvis jeg hadde lært meg to ting: å tenke før jeg snakker og å gå hjem i tide. På den annen side så hadde jeg gått glipp av uendelig mye moro på den måten.

På besøk hos meg

Smartere mennesker vil påstå at jeg utsetter å skrive oppgaven min. Jeg er potensielt enig, men jeg vil vise frem noen av tingene jeg er glad i... Jeg blogger jo sørenmeg aldri bilder. Og jeg skal skrive i hele kveld.

Verdens fineste julegave, bilde av Erle og meg på Vestkapp ifjor sommer. Det blåste masse, og vi var slitne og solbrune og hadde surfet i tre dager. Digg! Skjellene er fra Hoddevik og solbrillene ble innkjøpt til beach party i februar. Gode minner.

Hørt på fylla: "Sender du kort, får du kort." Det vet jeg alt om, din bedrevitende nisse, synd du ikke er litt mer likanes, så kunne du blitt med hjem og sett på postkortveggen min. Hjemmelagde kort, bursdagskort, kort fra Tulum, Berlin, Cork, Paris, Italia, Taize... Send kort! De havner på veggen. Legg særlig merke til det kuleste kortet oppe i høyre hjørne, hvor det står "Astrid - You rule". Det er sendt fra Nashville av en fyr som heter Derrick Brown, en poet Mark og jeg møtte på Garage i våres.

Barndomsminner på speilet. Passer alltid på.

Slik starter dagene. Adressas kulturdel (her er Raga Rockers bekreftet til Storås, og Samfundets kampfond bevilger penger til Kvarteret i Bergen), espresso fra den nye og fine mokkakannen i stål fra Bordeaux, og espressokoppene jeg kjøpte til Ruben til jul. Er det søndag, er det egg og bacon på gang.

Et lite innblikk i livet mitt altså. Egentlig hadde jeg tenkt å ta bilde av skjerfene mine, Converse i tre ulike farger og slitasjegrad, buttons og sminke, men det får bli en annen gang.

Følelsen av søndag, del 2

Alpeluen har jeg mistet. Stripete genser ligger på gulvet. Skjørt og småsko ble byttet ut med bukse og Converse etterhvert, og jeg er fortsatt svimmel etter å ha kjørt karusell. Det var varmt på vingården, hett på Moulin Rouge, svett i Tour de France og generelt god stemning i hele Frankrike i går. Nevnte jeg den hjemmelagde karusellen? Lurer på om noen berget hestene. Herregud. Obelix ble møkkings, Pink Panter var der, en Brie strippet i buret, loffen, french dogen og drueklasen var litt varme, og det var høy alpelueføring, samt mange pantomimeartister, bohemer og rødvinsdrikkende menn med tynn bart. For å ikke snakke om den gående pappvinen og Marie Antoinette. Og følelsen av å gå hjem tidlig om morgenen i strålende solskinn og høre riffet fra "Suser avgårde" og synge "Det er grålysning og ikke en lyd i byn, og jeg er på vei hjem til en uoppredd seng..." for seg selv. Bilde av Toska og meg foran Eiffeltårnet kommer etterhvert. Vi var pene!

Nå venter en kopp kaffe, og så skal jeg på skolen.

Fransk tankegang

Jeg leser i A Year in the Merde at det franskmenn gjør de første ukene etter en av sine uproposjonalt lange ferier, er å planlegge neste ferie, og innimellom eksamenslesingen er det akkurat det jeg også gjør. Konklusjonen er: Jeg tror jeg får utløp for rastløsheten min i sommer. Hittil er planene Norwegian Wood, Hovefestivalen, fjelltur med pappa, et par dager på hytta i Sandefjord, Moldejazzen, Knatten og Öyafestivalen.

Og innimellom alt det skal jeg jobbe litt i Oslofjorden og flytte i Trondheim. Hu hei hvor det går!

Utforsk! Drøm! Oppdag!

Med våren kommer også rastløsheten. Jeg merker det kribler i føttene, trangen til å bevege seg er tilbake. Ønsket om å se nye horisonter, smake ting jeg aldri har smakt før, snakke fremmede språk, høre nye sanger, lukte eksotiske strøk og kjenne en annen vind stryke meg over kinnet.

De to siste årene har jeg brukt våren til å planlegge å reise avsted. Jeg tok farvel med Oslo og farvel med Cork. Jeg flyttet fra alt kjent, pakket livet ned i en koffert, betalte overvekt på flyet og startet på nytt. Blanke ark og massevis med fargestifter, og et hav av muligheter... Det var fantastisk.

Men ikke denne våren. I år skal jeg bli. Jeg skal fortsette med det jeg har drevet med i år, nesten iallfall. Jeg skal flytte. Jeg skal begynne på ny skole. Men jeg skal fortsatt være på Samfundet, fortsatt jobbe på Byneset, fortsatt henge med alle vennene jeg har fått i år, fortsatt drikke Dromedarkaffe.

Det er litt deilig. Men litt rart. Jeg gir Jarle Klepp ordet:

Å, jeg skulle ønske jeg kunne dra til Kina, sier du, men du mener ikke så mye med det, det er bare det at du kunne tenke deg å se noe annet, kanskje? Men den unge kvinnen du sier det til tar det til seg, det legger egg i hjernen hennes, små egg som klekker fort, og slipper ut små forvirra dyr, som kjenner seg fremmede, men som vet at det er i Kina de hører hjemme, men hvor er dette Kina, skal vi ikke komme oss dit? Kina, Kina, Kina, hvisker dyra i hodet, for det er Kina de kommer fra. (...) ...og hun som ser denne filmen kjenner at det du sa må stemme, det må være noe med Kina, noe som forstyrrer henne, noe som hun tiltrekkes av, og det er de nyutklekka dyra i hjernen hennes som vandrer rastløse omkring, de sier Kina, Kina, Kina, de leter og leter, bygger midlertidige hytter der oppe i skallen, men finner ingen ro, går omkring med skjepper og vandrestokker og leter etter sitt egentlige hjem, Kina, som de ikke kjenner med vet at de kommer fra, og dyra klør i hodet hennes så hun begynner å spare, hun begynner å lese kinesiske bøker, hun begynner å studere for å lære seg språket og kulturen, og neste sommer reiser hun til Kina, og dyra i hodet hennes kan legge ned vandrestavene, kompassene, de kan slappe av hjemme hos henne nå, for de er hjemme, de har kommet hjem, de smiler til hverandre og sier kjenn, kjenn, og de har god grunn til det, for nå er de hjemme, kjenn, kjenn, vi er hjemme, vi er der vi alltid skulle være, og det heter Kina her.
(Fra Mannen som elsket Yngve av Tore Renberg)

Jeg har en ganske sterk følelse av at dette heller ikke kommer til å hjelpe mot rastløsheten min. Bra jeg skal til Lofoten om tre uker!

Følelsen av søndag

Dette er en kvalitetssøndag. Alt er sånn det skal være, og jeg vil at alle søndager skal være omtrent slik. Egg og bacon, juice og espresso. Mindre bakfull enn forventet. Sol, vårjakke og sommersko. Gåtur til Ila, den gode samtalen. Café Stolt, og den eneste baristaen i Trondheim som kjenner oss igjen. Cortado. Solen som speiler seg i Nidelven, vinterbrunt gress, fuglekvidder og snøhauger. Vennskap. Potensialet i å skulle ta en utepils idag.

Men jeg blir ikke kvitt rastløsheten jeg har følt hele uken.

The cranky bitch is back

Jeg har utrolig mye innestengt irritasjon, frustrasjon og whining, men jeg bare klarer ikke få det ut. Det er intet mindre enn en skandale. Hva gjør man med sutring som man bare ikke blir kvitt liksom? Blir den liggende og mugne, eller vokser den ut av proposjoner og ender med å leve sitt eget liv?

Jeg fikk ikke leiligheten, og jeg er grinete. Jeg liker ikke mat for tiden, og det gjør meg litt bekymret. Jeg sliter med å finne serienummeret på macen så jeg kan få reparert den, og det irriterer meg grenseløst. Jeg synes kjærligheten er vanskelig og fascinerende lite gjensidig, og jeg er frustrert. Jeg har ikke så lyst til å henge med folk, og det forundrer meg. Det er trøndervær igjen, og det fører lett til whining. Jeg skulle ønske jeg var ferdig med eksamen, og bare tanken får meg til å gå i vinkel.

Good news: Endelig i rute igjen med fysikkoppgavene.

Jeg skal ikke

Jeg trodde jeg kunne gå igjennom denne beslutningsprosessen uten å begynne å gråte, men så kom Fride, sånn i siste liten. Tusen takk for tilliten. Tusen takk for tilliten alle sammen, jeg tror aldri jeg har fått et så stort kompliment før noensinne, men enda mer takk til dere som også tror jeg trenger to år til. Gi meg to år på å begynne å studere, på å finne et sted å bo, på å bli ferdig med bindingstiden min, på å bygge tidenes kulisser og på å bli større og mer reflektert, på å lage det fundamentet jeg trenger for å klare noe sånt.

Og så tar vi det igjen i 2011.