Du vet du har vært hjemme for lenge når...

...foreldrene dine vet hvorfor du ikke drikker akke.
...du ikke lenger er i ekstase over oppvaskmaskin.
...hunden ikke reagerer på din tilstedeværelse lenger.
...du lengter nordover.

Dråpen som får begeret til å renne over:
...du finner deg selv sitte og fortelle din egen mor høstens verste fyllehistorier.

Picture yourself in a boat on a river

Ny yndlingsfilm: Across the Universe.

Det er Beatles. Det i seg selv burde være nok, men hvis det ikke er det, hva med fantastisk scenografi, koreografi, kostymer, visuelt uttrykk, regi, effekter, karakterer, skuespillere og musikk? Det blir ikke stort bedre. Nevnte jeg arbeiderklasse-Liverpool-dialekt? Sukk. Nevnte jeg de skamkjekke guttehovedrollene? Åh. Nevnte jeg at denne filmen visualiserer hele min drøm om å leve som bohem på slutten av 60/starten av 70-tallet? Oh yes. Og for å si det en gang til, det er Beatles.

Gå og se den. Og gå på et tidspunkt ikke så mange andre går, så du kan gjette hvilke sanger som kommer på introen, gjette hva karakterene heter, spotte de tøffe referansene og skrike ut, og ikke minst synge med, som Torbjørn og jeg gjorde. Av full hals.

Dette er Jude. Jude snakker med Liverpooldialekt, han kan tegne, synge og han kaster jordbær når han blir sint. Jude er fantastisk, og det er kompisen hans Max også. Max snekrer med sølvhammer og er dritkul.

Juleønsker

• klokke
• miksmaster
• hårføner
• klatreutstyr
• ullsokker
• vaffeljern
• en god bok (valgfritt hvilken)
• god musikk
• kaffe og te
• skjerf, lue, votter
• reiser til Bordeaux, Paris, Stad, Tromsø, København, London, Barcelona osv
• geiter, minehunder, symaskiner, brønner og andre solidariske gaver (andre gaver kan med fordel være etiske)

Det her må jo uten tvil og sammenligning være den mest fornuftige ønskelisten på en stund. Ingen giraffer, obskure musikkintrumenter, overdådige teite ting eller totalt urealistiske mål.

Fru Henriette Schønberg Erken og meg

Det skulle ikke være så vanskelig. Tre ingredienser, en kokk, armert med oppskrift fra 1916 og alle mulige hjelpemidler. Tre ingredienser!! Allikevel ser kokusmakronene mine sånn her ut. Jeg har mistet all min selvtillit på kjøkkenet etter denne fadesen.

Pinlig. Piiiinlig.

Dette får meg til å smile

• varm sjokolade
  
• en stambarista som dukker opp ut av ingenting med en kjempeklem og som har tid til en prat
• en elektrikermann på Majorstuen som har på nisselue
  
• en venn som sier "vi kan jo ikke bli kjærester, vi, for vi skal jo være venner hele livet" og som jeg faktisk tror mener det
  
• den gode samtalen slik bare venninner man har kjent lenge får det til
  
• nye sko (vannblemmer ikke fullt så populært, men man må bare gå dem inn...)
  
• lussekatter
  
• pakke inn og sende gaver jeg vet noen i andre land blir glad for
• lukten av julete
• 
  

All I want for christmas is you...?

Ettersom det store flertallet av dere (4 stk, for å være eksakt) som leser bloggen min ønsker seg kjæreste til jul, kan jeg bare konstatere med at det må være mange ensomme sjeler der ute. Bittert... Jeg er litt enig, men jeg ønsker meg fortsatt ikke kjæreste som #1 gave til jul. Tenk hvis man får en man ikke liker og det ikke følger med byttelapp!?

Neste poll blir såklart: hvem vil du ha som kjæreste?

(meg, meg eller meg, hahaha)

EDIT: Etter denne posten, tok avstemningen seg heftig opp, og resultatet endte slik: 5 ønsker seg masse materialistiske duppeditter, 1 ønsker seg en symbolsk gave som betyr noe mer for noen andre, 6 ønsker seg ei hand å halde i, og 3 ønsker seg kaffe og klem. Gratulerer dere tre, sjansen for at dere får akkurat det dere ønsker dere av meg til jul, er overhengende stor.

À la maison finalement

Oslo, mitt Oslo. Det handler om kjente fjes i kjente gater. Det handler om gamle minner og nye lukter, det handler om gammel fylleangst og de lykkeligste stundene i mitt liv. Alt her er som det pleier, det eneste som tyder på at jeg har vært borte, er at det har dukket opp et par nye butikker, samt at jeg kan se at de jeg savner har blitt eldre.

Dette er mitt hjem. Riktigere sagt, dette har vært mitt hjem og det vil for alltid være min hjemby. Hvem vet når jeg kommer tilbake? Det er her jeg kommer fra, det er denne byen som har formet meg, det er her jeg kan alle snarveiene, vet hvor jeg finner den beste kaffen og den billigste sushien, de fineste markedene og de mest solrike flekkene i parkene.

Oslo, mitt Oslo. Det er godt å være hjemme igjen.

Berlinerpopler

Jeg hater hater hater Team Trafikk og håper de taper anbudsrunden så det synger neste år. Ååååååh, jeg hater Team Trafikk. Brenne må dere! På grunn av nørde bussruter, kommer jeg en og en halv time for sent idag. Det er et bra førsteinntrykk, dere.

In times like this, I miss Oslo Sporveier terribly.

Lukt. Smak. Nytelse.

Jeg skulle ønske jeg kunne blogge lukt. Ingenting er som lukten av nykvernet kaffe. Det lukter så utrolig godt! Det lukter varmt og søtt og bittert og sjokolade og nøtter og jord, men mest av alt lukter det bare kaffe. Og nå nyter vi helt fersk espresso laget på helt nykvernet kaffe, åh, det gjør hvilkensomhelst dag (selv dagen før eksamen i matte) til en godt over gjennomsnittet dag.

 

Astrid tester: mangel på eksamensangst

Om 48 timer er jeg godt igang med den ene eksamenen jeg gruer meg til og sliter med i høst. Jeg har fortsatt ikke lært meg et sentralt tema, eller repetert de ni andre, eller regnet de fire siste eksamenssettene. Allikevel ligger jeg i sengen og hører på musikk. Jeg tenker at jeg skal gå på Choco og regne et sett og skrive regelbok. Snart. Og der kom jeg på at jeg skulle ha vært i mattetimen, som er over... nå. Hel-ve-te. Jeg endrer designet i bloggen. Og etikettene. Spiser.

Hvor er innsatsen? Eksamensangsten? Talentet? Konsentrasjonen? Lysten til å sitte på Gløs og regne? Alt er totalt fraværende...

Det er på dager som denne jeg tror at jeg har hatt det for lett her i livet. Når jeg først faktisk må skjerpe meg og gjøre noe skikkelig, klarer jeg det ikke.

"Har jo gått fint før da lissom."