tirsdag 14. oktober 2008

Om at det er lang vei igjen

Søs og jeg stakk en tur for å se på diplomutstillingen til kullet med arkitekter som uteksamineres nå. Det var veldig fint, men nok til å gi meg grei akademisk angst for en god stund. "Åh herre, skal jeg lære så mye på fem år, det går jo ikke, jeg kommer aldri til å kunne tegne sånn, lage så absurd bra modeller, jeg kan ikke en gang tegne rette streker, se bevegelser i rommet, langt mindre skrive om dem. Jeg burde bytte til bygg, men jeg kommer til å dø av Matte 1, jeg burde bytte til .... til... jeg burde tatt en bachelor i kunsthistorie, men da hadde jeg gått på veggen."

Derfor var det litt ambivalent å skulle på skolen på mandag. Men, takk og lov, etter å ha tegnet et lengdesnitt hele dagen og fått litt skryt, følte jeg at jeg iallfall var et skritt nærmere. Et skritt. Og sånn får det bli i fem år til, et skritt frem, to tilbake, tre skritt frem, et fall ned, et hopp opp.

Gleder meg til det som kommer. Spennende saker, dette livet.

3 kommentarer:

-m- sa...

søta. det kommer nok te å gå strålende skal du se. du e jo flink! æ har trua ;)

dr. e sa...

sånn er det å gå på medisin også.. :) men jeg har begynt å se på det som livslang læring!

Hanna sa...

Lillebror satt for noen år siden og så på maleriene til lærerne på skolen han skulle starte på og sa akkurat det samme. "Jeg kommer aldri til å bli så flink, blablabla." Du skal tegne i fire og et halvt år, sa jeg. Du kommer til å bli kjempeflink!

Og halvveis i utdanninga hans tør jeg påstå at jeg har rett. Du kommer ikke bare til å være god om fem år, Astrid, som du sier; du kommer til å være god om ett, to, tre og fire.
Hurra for utdanninger man liker!