N & H Arkitekter og Klatreteam A/S

Jeg har fått meg en god venninne i klassen min, og vi er ivrige på det meste. Dette har ført til at vi allerede har stiftet vårt eget arkitektkontor og laget logoen til dette, før vi i det hele tatt har lært oss å beregne snølast på saltak på hus i Trondheim kommune som ligger på en 50 meter høy topp og ikke er skjermet av terrenget.

Eget kontor førte såklart til en bedriftsplan som ble utformet i buldrerommet på Gløs etter en mildt sagt demotiverende økt som ettertrykkelig beviste mangelen på muskler. I kategorien for langsiktige mål finner vi: Innen diplomen er ferdig (dvs om omtrent fem år) skal vi være gode til å klatre. Dritgode. Og vi skal klare ti hangups, minst. Semestermålene lyder som følger: Kanten er toppen! Klare en til to hangups. Neste semester skal jeg ta Brattkort.

Og som ethvert kontor med respekt for seg selv, skal vi ut i verden for å hente inspirasjon. Før Romaturen vi skal på med klassen, planlegger vi generell loffing med tog i Italia for å spise oliven, se på kunst og gamle hus, drikke vin, klatre og prate sjit.

Dette er bare nødt til å bli bra.

Ruben og Astrid tester: Cafe Filter, Ila

En ny søndag, med adskilling mindre energi enn forrige ukes (da man dro på blåbærtur i skogen), men desto finere vær, så da må man ut på tur. Dagens mål var Ila, egentlig for å besøke vår gamle venn Café Stolt, men på veien kom vi på at Café Filter har blitt anbefalt, så da dro vi dit isteden.

Café Filter er fint. Det er mye hvitt, men også mye som vitner om sjel: gamle tebokser, bord og stoler fra loppis, små kroker, mønstrede tapeter på strategiske steder og svært få like glass. Og det ligger fint til på Ilevollen, med utsikt over Ilaparken. God plass, selv på en søndag i solen. Og de har Mummitrollkopper! Massevis. Man kan kjøpe en Mummitrollkopp for 170 kr og da får du med en kopp kaffe, dvs at selve koppen koster 155 kr, og det er det billigste jeg har sett hittil. Hurra!

Ruben gikk for en gammel klassiker hos oss, cortado, som smakte omtrent som den vi klarer å mekke på espressomaskinen hjemme. Jeg gikk for iskaffe, gjorde bommerten å ikke bestille dobbelt, og endte med et glass melk med isbiter og litt underlig farge, samt en slags ettersmak av kaffe. Ikke akkurat noe å hoppe i taket for, men vi er tross alt i Trondheim ikke Oslo, så da er det helt anstendig.

Cafe Filter scorer på atmosfære, kos og Mummitrollkopper. Vi kommer nok ikke tilbake fordi kaffen er verdt det, men fordi stedet er det. Dessuten er det en akkurat passe søndagsgåtur unna.

Dagens dikt

Siden jeg kun uttrykker meg visuelt gjennom blyanter og papir for tiden (innlevering i det fantastiske faget Form og Farge 1 imorgen), har jeg ikke så mye å si, så da kan vi gi ordet til Henrik isteden.

De sidste gæster
vi fulgte til grinden;
farvellets rester
tog nattevinden.

I tifold øde
lå haven og huset,
hvor toner søde
mig nys berused.

Det var en fest kun,
før natten den sorte;
hun var en gæst kun, --
og nu er hun borte.


(Henrik Ibsen - Borte!)

Jag har kompisar i skogen

Selvtillitsboost for en stund siden. Jeg sitter altså på ryggen til en stor og sterk kompis.

Stor og sterk kompis: Hva veier du, Astrid?
Jeg: Ergh, aner ikke, har ikke vekt...
Stor og sterk kompis: For jeg bar 60 kg rein på ryggen i helgen, skjønner du.
Jeg: Og du mener jeg er tyngre enn det!?
Stor og sterk kompis: Nei, du er mye lettere.

JESS!

Jeg føkkings hater å fly

Jeg virkelig genuint hater å fly. Misforstå meg rett, jeg er ikke redd for å fly, jeg har ingen problemer med å sitte inni en liten stålboks langt over bakken. Jeg bare hater hele prosessen rundt det å fly, alt som følger med pakken "å fly" for å forflytte seg fra A til B, i denne omgang fra Trondheim til Oslo.

Jeg hater selve prosessen med alle de små leddene som aldri gjør at du får sovet ordentlig: vente på flybuss, flybuss, vente på å sjekke inn bagasjen, vente på security, vente på flyplassen, boarde, vente i flyet, selve flyturen som også bare er venting, vente på å komme ut, vente på bagasjen, vente på flytoget, togturen som også bare er venting.

Jeg hater alle menneskene på fly som er altfor langt inn i intimsonen min: flyvertinner som ser helt like ut og snakker med samme monotone stemme når de forteller hvordan jeg skal løse ut redningsvesten min, barna som synger og gråter og sparker i setet hvis de sitter bak meg eller legger det ned i fanget ditt hvis de sitter foran meg, menn som lukter røyk eller dyr parfyme, folk ved siden av meg som bretter ut VG i fanget mitt så det eneste som er igjen av intimsonen min er inni meg, jeg hater de som snakker høyt og brautende eller kanskje aller verst, de som snakker til meg, selv om jeg har bygget opp så høye vegger rundt meg som jeg kan, men både iPod og bok. Ja, jeg er student, ja, jeg skal hjem for helgen, og for å være helt ærlig, så driter jeg ganske mye i å smalltalke med deg fordi vi ikke kan smalltalke i dette landet.

Jeg hater selve konstruksjonen fly hvor alt er rasjonalisert på bekostning av menneskelighet: beinplassen selv mine ben finner klaustrofobisk, doen, vinduene og setene som aldri stemmer overens, trallene... Og hvorfor er de eneste fargetonene som er lov i fly gråhvit og kjedeligblå?

Jeg hater kaffen på flyplassen og på flyet.

Jeg hater forsinkelsene, sikkerhetssjekkene og følelsen av å bli sett på som potensiell terrorist bare fordi tøyskoene mine har maljer i metall eller jeg er den heldige eier av en laptop, jeg hater å bli beepet over hele kroppen bare for å konstatere at tidligere nevnte tøysko har maljer i metall, jeg hater inkonsekventheten mellom ulike flyplasser og hvordan du noen steder mer eller mindre ender opp i bare trusa, mens andre steder kan dure igjennom med kniv og strikkepinner.

Jeg elsker å sitte på Flytoget i det vi kommer innover mot Oslo, og jeg kan se ut på bygårdene i Gamlebyen og tenke på bra nach jeg har vært på, se Middelalderparken og alltid tenke Øya, se huset hvor pappaen til Fride bor, se Operaen og fjorden - alltid fjorden - og til slutt, hoppe av Flytoget og finne en trikk hjem.

Mari er langt unna

Jeg snakker med en venninne av meg på MSN nå, hun kom inn på arkitekt sammen med meg, men har reist til Bolivia for et halvår med et eller annet Fredskorps isteden. Nå jobber hun på en jordbruksskole for unge urinnvånere og har brukt dagen idag på å ta imot grisunger. Grisunger! Og dette er en av mine mest urbane venninner. Imorgen skal hun sanke egg.

Jeg tenker at jeg burde jo ha benyttet sjansen jeg også, sett verden, opplevd noe nytt og alt det der. Lært et nytt språk, spist noe jeg ikke visste hva var.

Men hvem kan klage når man har brukt dagen på modellbygging og kvelden på å samle bilder til collage-kurset imorgen tidlig?

Riktig svar: Mine to sivingstudent-samboere som sliter med matteøvinger mens jeg klipper og limer. Ingen tvil om hvem som går i barnehagen fortsatt, nei...