Om vennskap

Han: Er det noen som har kommentert at vi kjenner hverandre fra før da?
Meg: Jo, eh, folk har jo spurt litt, om hvor godt vi egentlig kjenner hverandre og sånn.
Han: Fordi vi oppfører oss som søsken?

Storebrødre er fint å ha, særlig de man får i en alder av 20 år.

Spor i snøen

Nysnø er så fint. Og her snør det hele tiden, så det er alltid nysnø. Iallfall har det vært sånn i det siste. Jeg ser det lave ned utenfor biblioteksvinduene så lenge det er lyst ute.

En fin ting med nysnø er spor. Mine fotspor og andres fotspor. Og når jeg går hjem ad omveier over Singsaker for å få litt frisk luft etter x antall timer på skolen, tenker jeg litt på sporene. Mange spor etter fremmede, etter Cherrox og vinterstøvler og støvletter og Converse og hunder og katter. Men noen spor tilhører nok noen jeg kjenner, noen jeg skulle ønske kom gående i sine egne spor akkurat nå, så vi kunne stå og prate på broen og bli enige om at det er forferdelig mye snø for tiden og mye stress med eksamen og når er du ferdig og det blir deilig å komme hjem til jul og hva ønsker du deg i år da? Men sporene tyder på at noen allerede har vært her, eller kanskje det er noen andre, noen fremmede, med like sko. Hvilke marginer passerer jeg mine venner med? Var det noen her jeg kjente for 5 minutter siden, en time siden, eller kommer de først sent ikveld og ser mine spor?

Heldigvis er det ofte sporene våre møtes samtidig, og jeg treffer mennesker jeg liker titt og stadig når jeg beveger meg ut av biblioteket. Og vi snakker om at det er mye snø for tiden og alle de andre tingene jeg vil snakke med mennesker om, og vi drikker SiT-kaffe og spiser klementin og sånn. Og ikveld dukket det opp noen tilfeldige fotspor fra Oslo utenfor hos oss, og jeg tror seriøst ikke jeg har blitt så overrasket i hele høst.

En liten bønn

Kan ikke noen værsåsnill å sende meg en melding og spørre om jeg vil finne på noe ikveld? Jeg er innmari klar for kino, fest, middag, kaffeslabberas, vafler, rusletur, filmkveld, klatring, feng shui-konferanse, lete etter kyssekors på Vår Frues, telle snøfnugg, hva som helst!

Bare det tar meg bort fra semesteroppgaven om Kaspar, Melchior og Balthasar.

...jeg vil heller være bohem

Ruben og jeg ble sittende og se på E24 og VGs Fjasebokkart over Norges rike ungdommer. Jeg har gått på skole med og vokst opp i samme område som skremmende mange av dem. Jeg mener, folk som er mangemillionærer i en alder av 20. De har neppe studielån, for å si det sånn.

Og folk spør hvorfor jeg ikke har noe behov for at mine barn skal vokse opp på vestkanten.

Et øyeblikk jeg vil huske

Lett snø, en sang som betyr noe, og noen har hengt opp lysende røde hjerter i et tre bak Vår Frues. Pent er det.

Astrid tester: livet som Gløstøs

Jeg tror kunnskapen bor på Gløshaugen - iallfall alt det viktige som har med realfag å gjøre, og derfor har jeg sittet på Gløs fra 8 til 17 de to siste dagene og regnet matte for harde livet. Jeg følte meg fryktelig flink igår da jeg hadde sittet på skolen i 9 timer i strekk, inntil det gikk opp for meg at de fleste Gløsstudenter gjør nettopp det til vanlig.  Jeg tror ikke jeg har vært 9 timer på noen som helst skole i år. Eller i tredje klasse. Eller kanskje noensinne...

Iallfall - Gløs og Dragvoll er to helt ulike verdener. For å sitere Hanna : "Det er sykt mye nerder her." (EDIT: Det var det jeg hørte, men Hanna påstår at hun sa at det faktisk er mye nerder her, men det er jo ikke halvparten så moro.) Bort med Palestina-skjerfene og Converse-sko, og inn i en verden av allværsjakker og store sekker. Jeg har gått meg vill et par ganger, eller rettere sagt: jeg har blitt gått vill av mine Gløsvenner som jeg sitter sammen med. Idag har jeg vært på bla. Bygg- og arkitektbiblioteket, og det var fint. Kaffen i Realfagsbygget er litt bedre enn på Dragvoll. I tillegg er jeg misunnelig på at Gløs er mye større enn Dragvoll, at store deler av områdene er nyere, finere og mangler de satans flisene som hele Dragvoll er dekket i og som irriterer vettet av meg.

Allikevel føler jeg meg litt på bærtur: jeg sitter her og smugleser 2MX, mens jeg sleper meg opp til Dragvoll nå og da for å få med meg de siste forelesningene i gotisk skulptur og norsk middelaldermaleri. Har siste Dragvollforelesninger imorgen, så over helgen blir jeg wannabe-Gløstøs på heltid, og jeg har store planer om å sitte fra 8 til 18 hver dag og regne eksamenssett på eksamenssett på eksamenssett.

Jeg er NØRD. Og jeg elsker det. Det er vel ikke for ingenting at jeg skal blir fulltids-Gløstøs neste år!

Snømenn ur vägen

Vinteren har inntatt byen. Sludd og snø over Domen, og hull i alle ullsokkene mine. Fredag kveld var byen lys og stille, og tre menn som snakket gebrokkent engelsk, holdt på å gjøre ferdig en snømann på Gamle Bybro da jeg var på vei hjem fra teateret. Jeg har kjøpt nye votter, hvite sådan, som jeg har tenkt å brodere sangtekster på. Pirum sendte opp fyrverkeri igår, det var fint. De serverte sodd som nattmat på Sangeren også, det var nesten like fint - om ikke annet var det akkurat det jeg trengte etter litt mye eplekake og Vin Mysterioso på Regi.

Jeg blir alltid like overrasket når jeg går hjem om natten over hvor ubegripelig stille det er i Trondheim nattestid.

Godt vi har moccakanne

Ukens kaffe på Choco Boco: "Latte m/ krem, 37 kr"

What the fuck!?! Caffè latte med krem? KREM!?! Hva blir det neste, caffè mocca med krokanis og paraplysugerør?

Om 9 dager er jeg tilbake på Fuglen. Merker en dobbel cappuccino Fuglen-style begynner å bli prekært.

Kast loss!

Såklart er det teit at det regner. Det er teit at du aldri ringte, at jeg har pådratt med senebetennelse en måned før eksamen, at jeg ikke eier økonomisk sans, at jeg hoster og at rommet mitt er rotete. Men whining og surmuling fører ingen veier.

Det er på tide å heise flagget til topps, stikke kniven mellom tennene og sette sjøbein. Vi kaster alle sorgene på havet, vi hever våre senebetente armer i været og roper "Kast loss, full fart forover!" og setter kursen fryktløst mot alt som er tungt og vanskelig: eksamen, fylleangst og fysiske plager. Vi ler når vi ser hindre, for vi vet at vi kan klare brasene. Hva er vel en skarve semesteroppgave? Eller en tom lommebok? Bare enda en utfordring! Hah, vi er uovervinnelige når vi vil.

Repetisjon av dogme: Jeg kan klare absolutt alt her i verden når jeg bare vil.

Kast loss, sett seil, grip dagen og vri ut alt du klarer av den!

Des feuilles rouges et jaunes

En eller annen gang mens jeg har vært på Samfundet, har det blitt høst. Eller, vinter. Jeg beveget meg helt til Universitetet i Gokk idag, bedre kjent som Dragvoll, bare for å konstatere at det blåser, snør, sludder, regner og er kaldt og ufyselig ute. Jeg kommer aldri til å venne meg til trønderværet.

Jeg er blitt syk i både halsen og i armene, men min nye fastlege vil ikke erkjenne at jeg er pasient ennå, og sitter inne med forkjølelseste og "Lasso rundt fru Luna", og kapittel 4, 5, 6 og 7 i matte. En jeg vil høre fra svarer ikke på melding, og på bordet mitt visner 9 roser i champagneflaskene som fungerer som vaser. Jeg mangler grønne fingre og blomster, tente lys og tre retters middag var aldri helt min greie. Jeg vil mye heller på konsert. Eller få en kopp kaffe.

Jeg har un jour francophil etter å ha sett Tatt av Kvinnen igår, og drømmer meg til Montmartre. På Montmartre ville jeg gått rundt i skjørt og med et skjerf om halsen, drukket café au lait, spist reblonchon og brie, og skrevet små noveller i en sort bok, mens jeg latet som jeg skjønte alt hva folk rundt meg sa, og undret meg over livene deres og hvem de egentlig er. Paris om høsten må være vakkert.

Det er ikke noe mer å gjøre enn å sette på Tom Waits, Nick Cave og Yann Tiersen, pakke seg inn i løvepleddet og drømme om bedre tider.