Det spirer

Og så, snart, er det tilbake til Trondheim igjen, for første gang på noe som føles som altfor lenge. Jeg gleder meg til å legge meg i min egen seng, jeg gleder meg til å treffe alle de fine folkene jeg ikke har sett på evigheter, jeg gleder meg til å sette meg på plassen min på skolen og konstatere at det fortsattt er rotete i skuffene, jeg gleder meg til å vandre rundt i nye sko i et Trondheim som er klar for vår, jeg gleder meg til å være tilbake på Samfundet, jeg gleder meg til å lage kaffe, egg og bacon med samboerne, jeg gleder meg til å stikke innom Stella Snella, jeg gleder meg til å åpne min egen Mac igjen med mitt eget rot på, jeg gleder meg til å bane meg vei på Stripa kl 12.

Eksilet har gitt meg tid til å planlegge alt som skal gjøres før semesteret er over: Nå skal det bli buldring sent og tidlig, nye joggesko som skal innvies, et garderobeskap skal kjøpes og monteres, et annet skal males og shines opp, grillings i parken, den spede starten på UKE-jobbing, lese Harry Potter på italiensk, gå til legen og tannlegen for å sjekke at alt virker og at det fortsatt er null hull, begynne på eksamensprosjektet (!!!), jobbe på konserter igjen, prate, drikke mojitos på SS på torsdager, lese, drikke kaffe på tegnesalen og på Sito, levere selvangivelsen, finne sommerjobb, sove. Og så får vi jo se hvor mye av dette som lar seg gjennomføre på de åtte ukene som er igjen av semesteret.