Something Special

Dette er en fortelling om nostalgi. Jeg har truffet Bigbang så mange ganger før, sett dem på konsert et utall ganger i Oslo, hørt istykker Poetic Terrorism på biltur da vi akkurat hadde fått lappen, tatt imot Greni en gang han stagedivet, hilst på ham på Øya en gang, elsket de gamle albumene og følt at de (iallfall av og til) har vært definerende for livet. Sånn var det på videregående: Det var Bigbang, og det var annen musikk. Enkelt.

Slikt endrer seg jo, man blir større, oppdager Myspace, får seg Spotify og en iPod full av annen hipp musikk. Men når Bigbang først skal spille på Samfundet, er det liten tvil om at jeg skal jobbe.

Kan man angre? Nei. Fantastisk trivelig produksjon, med fine Maria som tour manager og teknikere som bare smiler og ler. Småpratet med bandet etter konserten og jeg liker å tro at jeg nesten fikk dem med på å surfe. Nesten. Og det er stas å høre sanger jeg fortsatt kan utenat og jeg vet akkurat hva de kommer til å si og hvordan konsertene er bygget opp, men det er fortsatt topp. Og det er i Storsalen, fine fine Storsalen!

En konsert til ikveld. Yeah.

Høflig gjeng

vi er nok over gjennomsnittet både høflige og ivrige
vi førstisser
eller så er det det at vi ikke er så vant til forelesninger lenger
(det er jo så få)

men vi klapper altså etter hver forelesning vi har i et auditorium

Det spirer

Og så, snart, er det tilbake til Trondheim igjen, for første gang på noe som føles som altfor lenge. Jeg gleder meg til å legge meg i min egen seng, jeg gleder meg til å treffe alle de fine folkene jeg ikke har sett på evigheter, jeg gleder meg til å sette meg på plassen min på skolen og konstatere at det fortsattt er rotete i skuffene, jeg gleder meg til å vandre rundt i nye sko i et Trondheim som er klar for vår, jeg gleder meg til å være tilbake på Samfundet, jeg gleder meg til å lage kaffe, egg og bacon med samboerne, jeg gleder meg til å stikke innom Stella Snella, jeg gleder meg til å åpne min egen Mac igjen med mitt eget rot på, jeg gleder meg til å bane meg vei på Stripa kl 12.

Eksilet har gitt meg tid til å planlegge alt som skal gjøres før semesteret er over: Nå skal det bli buldring sent og tidlig, nye joggesko som skal innvies, et garderobeskap skal kjøpes og monteres, et annet skal males og shines opp, grillings i parken, den spede starten på UKE-jobbing, lese Harry Potter på italiensk, gå til legen og tannlegen for å sjekke at alt virker og at det fortsatt er null hull, begynne på eksamensprosjektet (!!!), jobbe på konserter igjen, prate, drikke mojitos på SS på torsdager, lese, drikke kaffe på tegnesalen og på Sito, levere selvangivelsen, finne sommerjobb, sove. Og så får vi jo se hvor mye av dette som lar seg gjennomføre på de åtte ukene som er igjen av semesteret.

14 kg -> 27 kg

Tre uker. Den tiden det tar for bagasjen min å bli nesten dobbelt så tung, og formere seg fra å være en sekk til å bli en veldig full sekk og en like full bag. Forklaringen kan finnes i:
- å ha med seg et kilo parmesan hjem. Mannen i butikken trodde vi tullet da vi (til sammen) ville ha to og et halvt kilo parmesan. Vakuumpakket. I 500 grams porsjoner.
- å kjøpe to par sko. Og litt klær.
- å gå bananas i Bialettibutikken: fra nå av er det ingen tvil om hvem som har tegnesalens kuleste kaffe.
- å kjøpe absurde mengder skissebøker i Assisi.
- å klare underverket å ikke miste noenting.

Spørsmålet nå er: klarer jeg å slanke bagasjen på en uke i Oslo/på hytta, eller blir den bare enda tyngre?