Om skuddår

Denne dagen får du ikke igjen før om fire år. Dette er den ekstra dagen du alltid trenger. Utnytt den for det den er verdt!

Dessuten - idag kan jentene fri. Og hvis gutten sier nei, må han gi henne ti par hansker, ifølge tradisjonen. Så hvis man frir til mange nok, kan man kanskje åpne hanskebutikk og spille Death Cab For Cutie? (10 poeng til den som tar referansen)

Om Oslo

Det er mye som kan sies etter fem dager på ferie. Fem dager hjemme, fem dager på fetekur hos mor og fem dager på cafe. Først og fremst skal man nok si at det var godt å slappe av. Jeg burde såklart ikke ha gjort det, men jeg tok en timeout, og lot skole være skole, Samfund være Samfund og intriger være intriger. Det hjalp. Det var ordentlig, ordentlig godt.

Jeg har...
...besøkt gamle venner i nye leiligheter på überhippe Grünerløkka og byttet en genser mot et vingebein.
...besøkt nye bekjente på Kringså etter følgende overveining: "Skeptisk til mennesker jeg har møtt på nett, men han så ganske svak ut, så i verste fall klarer jeg vel å banke ham..." og fått riktig så god frokost. (For de skeptiske: Jeg sov hjemme i min egen seng, tok trikken opp og så spiste jeg frokost)
...drukket så mye kaffe - god kaffe, sådan - at jeg nesten fikk vondt i magen.
...spist mammas mat, fått mammas klemmer, gått med mammas skjerf og generelt blitt dullet med. (Much needed, much needed)
...hatt gode samtaler på cafe med jentevenner om alle de tingene man ikke snakker om i Trondheim av frykt på at de på nabobordet vet hvem du snakker om.
...drukket bare bittelitt øl.
...snakket om te og kjøpt te og fått enda en Mummitrollkopp.
...sett Kattateateret og oppdaget at teatersjelen fortsatt er i live. Gå og se det, folkens, det var sinnsykt bra. Jeg gråt fra sistescenen, gjennom hele applausen, gjennom hele klemme-alle-de-flinke-skuespillerne-og-alle-andre-jeg-kjenner-seansen og enda litt til. De var så utrolig flinke. Og jeg skulle så gjerne, om enn bare for en kveld, vært 16 år og med på mitt aller første teater, og drukket en cider og blitt skikkelig full og gått på premierefest og tatt siste trikk hjem.
...oppdaget at en av mine bekjente har blitt lærer på Katta. Om enn i halv stilling, men likevel!
...sett en film som gjør at jeg misliker måker enda litt mer enn før.
...ruslet rundt i gamle gater og vært meget nostalgisk, og tenkt på at jeg savner bygårder. Mye.
...vært første kunde på Stockfleths Tinghuset tirsdag morgen og henge med P-Erle før hun dro til Sombreroland og jeg til Barteland.
...tatt snarveier man vet om fordi man er utrolig kul og godt kjent.
...spist sushi, åh herregud det var godt!
...vært gjennom den obligatoriske "Åh gud, hvorfor flyttet jeg herfra, kanskje jeg bare skal flytte hjem til mamma og begynne på juss og leve et trygt og godt liv i Oslo"-diskusjonen med meg selv, som alltid ender med "Nei, det vil du egentlig ikke. Men det overordede målet for livet er jo å komme tilbake til Oslo etter en stund og dø lykkelig her, med et passelig fint hus med en passelig fin hage med et epletre eller to i."

Oslo i mitt hjerte altså.

Ting jeg synes er festlig, del 1

- Gutter som er svakere enn meg.

TV´n altså, dere må seriøst begynne å bære mer tunge ting.

Time to get geeky

Nå er det slutt. Det er ikke mer fest og moro på en stund nå, det er ikke mer "bare en liiiten pils til" og så bli til klokka sju, eller plinging, eller berging, eller alt det andre fjaset jeg har bedrevet hele denne vinteren. Det skal bli stille, hvitt og rolig i Astridland, og denne gangen mener jeg det.

Nå er det skole fra 8 til 16 eller lenger hver dag til jeg er i rute igjen. Jeg kom ajour med fysikken idag, og forhåpentligvis er jeg ajour i matte enten imorgen eller i løpet av onsdagen, og da kan jeg begynne på de ti kapitlene jeg skal lese i kunsthistorie, samt levere øving. Det kan bli en stund til du ser meg jekke en øl igjen. Og ikke bare fordi jeg tror jeg er svart.

De gode nyhetene er derimot at jeg drar til Oslo i helgen. Det blir sushi, Kaffefuglkaffe, Kattateateret og familietid. Hått hått. Vil du henge, rop ut!

Sand mellom tærne

Igår var det solbriller, varm pils, åtte tonn sand og dansende gutter i bar overkropp fra Vestfold. Det var sommer i en kjeller. Og nå sitter jeg og drømmer om sommeren på hytta.

Jeg drømmer om å seile Laser. Jeg drømmer om marinert laks, reker og kald hvitvin. Jeg drømmer om å sove lenge, drikke kaffe og bare lese kulturdelen av avisen. Jeg drømmer om late dager fylt med turer til Mølen, Nevlunghavn og Stavern, is, bading og å løpe barbeint i gresset. Jeg drømmer om å spise bringebær rett fra busken og å vente på at morellene skal bli søte.

Godt sanden er der fortsatt, så blir det sommer ikveld også.

Good grammar is hot

Man må jo bare elske en mann som bruker verbene "å heise" og "å fire" korrekt. Det er sjelden vare nå til dags altså.

Drømmehuset finnes

...og nå er det til salgs. Jeg mangler bare 4 millioner... Men det er lov å drømme.

En slags form for kontroll

Denne uken har jeg offisielt hatt husfri. Det skulle bety at jeg skulle være litt mindre på Samfundet og litt mer på skolen. I praksis betød det at jeg bare var på Samfundet mandag på jobbing, tirsdag på møte med Lilleskogen, onsdag på styrevafler, fredag på hybelvask og søndag for å finne et sceneteppe. Bare fem av ukens syv dager, det er god innsats... Eller?

Det interessante man kan legge merke til her, er fraværet av husliv lørdag. Ja, mamma, tenk, jeg var faktisk hjemme lørdag kveld og spiste lasagne og gulrotkake! Fridulf og jeg var flinke og holdt oss unna huset; det var tøft, men vi klarte det. Vi rocker. Resultatet var at jeg, sprek som en loppe, var på Byåsen kl 12 søndag morgen og akte med barna. Slå den!

Mes amis

Jeg har gode venner. Gode venner som lurer deg til å gå opp alle trappene for å se dem spise egyptisk, for å så gå alle trappene ned igjen for å spise vafler. Gode venner som kommer på kaffebesøk og finner ut at hvis vi mangler kaffe, men har kopper, kan vi da få takeaway hos Choco for en billig penge. Gode venner som man kan gå på kino med. Gode venner som serverer rømmegrøt til lunch og snakker om alt og ingenting. Gode venner som man kan fnise lenge med. Gode venner som snakker dialekt og serverer en pizza som ville fått hennes italienske roomie til å dø. Gode venner å ringe. Gode venner som sender julegave en måned for sent og som sender alle de viktige sangene i en jukeboks. Gode venner som man kan drikke Dromedarkaffe og prate om Oslo med. Gode venner å drikke seg snydens med. Gode venner som stryker bort håret og gir deg et ekstra skjerf. Gode venner å besøke i andre land. Gode venner å holde i hånden på glattisen.

Dere vet hvem dere er.

Ensomhet

...er når du oppdager at du egentlig ikke har noen andre å ringe når du er kjempelei deg midt på natten, enn mammaen din.

Faen.

Tout à coup, je suis à Paris

Jeg vet ikke helt, men jeg tror det er trekkspillmusikken som gjør det. Eller soldaten som går på skøyter, eller lukten av ferskt bakverk, noen som roper på et fremmed språk. Dette er ikke lenger kalde Trondheim, jeg er ikke lenger på vei til trening med ny treningsbukse og gamle sko mens jeg myser mot det skarpe lyset som reflekteres i snø og is.

Det er Paris. Bienvenue. Verden er plutselig i sepia, jeg har skjørt og småsko og en baguette under armen. Jeg har vesken full av bøker, og jeg er på vei fra Sorbonne til en passende park hvor jeg skal møte noen av kunstnervennene mine til en piquenique. Jeg kan tenke meg at de for eksempel er en stum pantomimeartist, en ulovlig innvandret malerinne fra Chile, og en misforstått forfatter som røyker med sigaretten klemt mellom tynne fingre og som er aller vakrest når han lukker øynene og trekker inn røyken. I kveld skal vi sette oss på en fortauscafé og drikke rødvin og diskutere livet, og høre enda en deprimert mann med akustisk gitar covre Jeff Buckley med sterk fransk aksent. Jeg vil vingle meg hjemover litt utpå natten mens jeg hører småskoene klapp-klapp-klapre mot brosteinen på vei til en liten loftsleilighet med sjel og en katt ved navn Roxane.

Øyeblikket forsvinner, den lave solen treffer meg i øynene og jeg er tilbake i Trondheim. Men jeg tror jeg skal kjøpe med meg en brie på vei hjem.

Trøndelag, beibi

Mona Grundt: ...ja, da er vi ved veis ende, eller hva, Jonas?
Jonas Skybakmoen: Det er vi, men jeg er ikke helt fornøyd ennå. Jeg hadde jo liksom håpet at det skulle bli noe mellom oss to, jeg.
Bandet spiller opp og Jonas begynner å synge.

Æ ha så lyst te å dains med dæ
Stryk dæ over håret å vær go mot dæ
Det e så my æ ha lyst te å sei te dæ
Men æ får liksom itj te å sei det. 

Mona og Jonas danser. Vill applaus.

Ingen prisutdeling, ingen fest, uten gode, gamle Åge. Velkommen til barteland.

(og tror du ikke de spilte Leva livet på spinningen også?)