Men det er februar og selv om det er lyst til langt etter fem så er det fortsatt vinter. I Sverige sier man visst at det er i tiden frem mot fettisdag (altså imorgen) som er den tiden av året flest er deprimerte, vinteren som aldri slipper taket og alt man drømmer om er å kunne sykle til skolen og kjenne solen i ansiktet.

Treffer folk på krogen som spør om jeg savner Norge, og jeg svarer som vanlig at "Nej nej, Sverige er jo som Norge, bare litt bedre." Men jeg lyver, hele kroppen stemmer i meg at "Åååååh idag hater jeg Sverige!  Jeg skiter vel i köttbullar og tunnbröd og ishockey og hipstersvensker som ærlig talt ser ganske teite ut på håret, jeg vil til en hverdag i et by hvor jeg alltid treffer folk jeg kjenner på gaten og hvor vennene aldri er mer enn et kvartal unna. Jeg vil ha dyr kaffe på Dromedar og røyka laks og toilldag og spontantfyll på Samfundet. Jeg vil hjem til Trondheim!"

Åååååh bare litt til og så er det mars. Litt til. Litt til. Og så kan jeg begynne å leve igjen.

Januar er over og det er lyst når jeg drar hjem fra skolen. Det begynner å krible i bena og meteorologene lover at våren kommer før 15. mars. Det kjennes som om vinterdvalen nærmer seg slutten, konsertprogrammet fyller seg opp og jeg får lyst til å gjøre noe annet enn å fike innendørs. Jeg begynner å løpe igjen, lager nye middagsretter og drømmer om alt jeg skal i sommerferien.

Drit i at det er minus 7 da, det er ikke mitt problem. Jeg har nemlig fylt opp D-vitaminlagrene mine og er klar for alt.